PS: PB is DOA eller hvordan man forveksler god catering med bad curating

Do ringe vi bringe.

Geografien av forræderi, hatets ortografi
Forsvar av ignoranse og mytologi av optimisme
Lovene av ordentlighetens haubits
Det edle gildet av rasjonalitet
Med barnets munn snakker grøften
Med barnets munn snakker kulen
Evigheten lukter som olje
Som frost – medlidende latter
Herlig detter ned på, på, på
Den russiske marken av eksperimenter

Egor Letov, Russiske Marken av Eksperimenter, 1989

Do ringe vi bringe.

Julen 2007 satt jeg på Kristiansands eneste virkelig brune bar og leste Dagbladets søndagsbilag. Det handlet om hva som kom til å være det hotte og det nye i året 2008. Blant annet var det et bilde av gjengen bak 0047 i en slags neo-nazistisk clean-cut-nation-oppsetting. Jeg skvatt. Så skvatt jeg enda mer da jeg på neste side leste bokstavene Murmansk. Byen jeg er født og oppvokst i skal bli hipp i 2008. Jeg tror ikke det. Denne byen er ikke bare gudsforlatt, denne byen blir forlatt av alle. Jeg forlot den også i 1991. Men nå altså, skal den bli hipp. Ved hjelp av 0047.

Det tok litt mer enn et år og nå er vi i 2009 og et obskurt prosjekt som heter Barentz-triennalen tar plass i lokalene til 0047 i Oslo. Videre skal den reise til Tromsø, Rovaniemi, Murmansk, Helsinki og Moskva. Utstillingen heter Pan-Barentz og tar sikte på å introdusere denne regionen for et allment publikum, femten år etter at Thorvald Stoltenberg fant opp Barentsregion-konseptet.

I min indignasjon og bitterhet over at jeg hverken har blitt invitert til å stille ut eller på noen annen måte har blitt invitert til å delta, nektet jeg å gå på åpningen av denne utstillingen. Jeg nektet å se den, helt til siste dag. Det var bra at jeg til slutt gjorde det, for etter at jeg kom meg gjennom utstillingen, som i tillegg til de faste rommene også tok en kjeller i bruk i bygget ved siden av, da begynte bitterheten og indignasjonen å slippe taket. Det var egentlig helt greit at jeg ikke var med på dette. Jeg vil ikke være med på en slik utstilling, hvor kunsten holder en armlengdes avstand til de menneskelige forholdene og vender en kald skulder til det personlige. Jeg lurer veldig på hva som er motivasjonen bak å lage en slik mønstring? Hvilke kriterier har ligget til grunn for hvem skal være med på dette?

Jeg deler ikke begeistringen til Dagsavisen sin anmelder, oppsettingen er konvensjonell og lite spennende. Jeg blir heller konspiratorisk paranoid og velger å tro at hun ble betalt av UD for å skrive en så udelt positiv anmeldelse. Utstillingen klarer ikke å reflektere over sin egen rolle i dette politiske storspillet. Hvilken betydning har denne satsingen?

Amund Sjølie Sveen: United States of Barents, installasjon

En futuristisk visjon kan man se i den surrealistiske installasjonen til Amund Sjølie Sveen, sønnen til Arvid Sveen, som også er en brikke i det barentzianske spillet, som jeg skal komme tilbake til. Idet jeg står i installasjonen til Sveen Jr. blir jeg for første gang litt interessert. Det er en lettelse å ikke forholde seg til fakta. Sveen klarer å legge en god gammeldags kunstnerisk vri på sin oppgaveløsning og produserer et kakofonisk fremtidsscenario som selvfølgelig, som en hvilken som helst apokalyptiker ville ha gjettet, ikke ender godt. Som sitt utgangspunkt tar det åpningen av det første IKEA-senteret nord for Polarsirkelen og de forandringene det medfører. Her er vi inne på noe, noe som murrer.

Mange av de andre prosjektene bruker kartlegging som kunstnerisk strategi og uttrykk, men uten å gjøre noen interessante konklusjoner. Jeg ikke se at kartleggingen brukes som et kritisk instrument. Uten kritisk blikk forblir denne utstillingen og utgivelsen en nyttig idiot for en politisk agenda og dens potensial. Potensial for hva? Markedet. Altså, potensial til å gjøre disse områdene til et helt vanlig neo-liberalt kapitalistisk konsum-samfunn. Potensialet til å gjøre frekkere eksperimenter er ikke av interesse hverken for de involverte arkitekt-byråene eller deres oppdragsgivere. Så når arkitekturbidragene i utstillingen er ukritiske og de kunstneriske bidragene er ironiske, da bruker jeg ikke lang tid på denne utstillingen. Den er bare for korrekt i sin estetisering av politikken som utøves i nordområdene. Gi meg blod! Vis meg noe som berører mitt indre.

Svein Flygari Johansen: We’re growing up as patriots, text in agar.

Plutselig står jeg foran Svein Flygari Johansen sin kjempemugg og prøver å inhalere det garantert usunne stoffet, bare fordi det klinger så godt inn i hodet mitt. «We’re growing up as patriots». Jeg har i så mange år kjempet mot patriotismen i mitt hjerte, men der og da må jeg gi tapt for drømmen om en fancy identitet som en internasjonal verdensvant paneuropeer, og jeg kjenner en stolthet av å ha vokst opp i den gamle mugne verdens største land. Noe som kunstnerduoen Blue Noses kanskje ikke føler. Alle de prosjektene jeg har sett av Blue Noses er så fulle av ironi og en slags gammelmannshumor, at jeg mistenker dem for å skamme seg over seg selv og landet de representerer. Denne skammen har en grobunn, for det veldige landet har ikke gjennomgått en sjelelig ransakelse, har ikke vært på ibogain-konfirmasjon for så å møte seg selv i døren, har ikke foretatt en psykoanalyse og innrømmet ovenfor seg selv de feilene det har gjort i de siste århundrene. Tyskland har gjort det og vasket sin samvittighet etter Hitler. Putin derimot forsøker å rehabilitere Stalin. Snakk om å være i fornektelse. Det er når man innser dette at det blir vanskelig å tenke at Barentz-triennalen kan være noe annet enn en politisk maskerade hvor kultur er det stive smilet diplomater henger på sine ansikter mens de deler opp naturens lagre av døde planter og dyr, uten å ta hensyn til mennesker og miljø i første rekke.

Men det er ikke 0047-guttas og Pikenes feil. Det fins sympatiske trekk ved dette prosjektet. For eksempel at man har unngått den vanlige post-koloniale multikultiholdningen, som man blant annet kunne se på den store Afrika-mønstringen i Oslo for en måned siden. Kanskje jeg tar feil, men det føltes awkward. Kanskje jeg er inhabil, siden jeg har nostalgiske og vemodige følelser knyttet til dette, men prosjektet virker å ha gode intensjoner. Altså, speiderguttene reiser nordover.

BuroMoscow: Murmansk CMYK

Heltebyen Murmansk vies naturligvis en stor del av prosjektet Pan-Barentz, i kraft av å være verdens største by nord for Polarsirkelen. Arkitekturfirmaet Buro Moskow foreslår en ombygging og renovering av noen av byens landemerker. Har de bare kjøpt noen postkort og lekt klipp og lim-teknikken? Et ganske morsomt og ironisk forslag er å gullbelegge statuen «Alesha» som ble reist i 1974, seks år før min egen inntreden i den kalde forblåste byen. Min mor var i midten av tyveårene da hun og hennes kamerater bestemte seg for å snike seg inn på byggeplassen, gå den innvendige stigen opp i hodet på den gigantiske soldaten. Blikket til statuen er vendt vestover og der kunne de unge og håpefulle innflyttere se gjennom de gigantiske øynene og skåle med organiske paprikaglass for fremtiden. Utsikten, i begge betydningene, var upåklagelig. Det er generelt mye utsikt i byen, spesielt hvis man bor litt på toppen. De nyeste kvartalene som også er meget prestisjefulle, har en utsikt bare sammenlignbar med gamle Holmenkollbakken. Men det er det mest forblåste stedet i byen, så skinnet bedrar. Det er visst ikke så gjevt å kjøpe seg leilighet der allikevel når vindstyrken kommer opp i 120 kmt og temperaturen er minus tyve. Moskovittene foreslår å fylle opp tomrommet mellom syd og nord i byen med villa-liknende strøk. Der kan man huse de 50.000 nye innflytterne som forventes å komme til byen de neste årene. Et veldig fornuftig forslag, så lenge de har råd til det, og middelklassen vokser. Foreløpig er det fiskeflåtebaronene og andre mini-oligarker som har råd til enebolig. De kjøper opp et gammelt trehus i gamlebyen og bygger den om til en villa. Slik skal man gjøre det. De tredve gamle konene med sine foreldreløse barnebarn må finne seg et annet sted å bo. Neida, så ille er det ikke. Men sikkert mye verre. Før man slipper til halvengasjerte arkitektungdommer til disse problemstillingene, bør man redegjøre for de virkelige politiske og sosiale problemene som Barentsområdet har. Og da må den virkelige politikken tre fram. Ur-befolkningen, fiskeri-sonene og framtiden til den isfrie havpassasjen. Ikke om monumentet Alesha skal gjøres om til en vulgær påminnelse for russernes preferanser for gull og glitter. Et annet forslag fra byrået handler om det berømte hotellet Arctica. Men når jeg ser bildet av det gamle landemerket så tenker jeg på mine gamle klassekamerater fra Mellomskolen Nr 35.

Andreas Nilsson & Mikel Cee Karlsson, videostill.

Jeg vet ikke hvor de er nå, men jeg vet at to år etter at jeg og min mor hadde flyttet til Norge, så hadde to av de peneste jentene i klassen min allerede begynt å henge rundt hotellet Arctica og treffe utenlandske turister. Med en karriere som horer kunne de brødfø mor og bestemor, kjøpe jeans og joggesko med borrelås og kanskje treffe en singel skandinavisk forretningsmann (les: a looser) til å gifte seg med. De «heldige» som fikk ta turen over, kom først til Kirkenes, den første byen etter grensen. Videoen som er Andreas Nilsson & Mikel Cee Karlssons bidrag til utstillingen kan nok gi en pekepinn på hvordan det føles å komme fra storbyen Murmansk til lille «landsbyen» Kirkenes. Paradiset over grensen var plutselig blitt til en kjip gråtkvalt virkelighet. På hele nittitallet var en fjerdedel av alle giftemål i Finnmark inngått mellom to nasjonaliteter.

Boken

Det følger en utgivelse med i dette prosjektet. 0047 har produsert en oversikt i bokform, med flotte illustrasjoner, diagrammer og kart. Tittelen Northern Experiments henviser til et begrep man bruker i Russland om statens måte å håndtere sine oppgaver på, dvs. utsette sitt land og folk for omfattende eksperimenter, gjerne med menneskemassen som en fornybar ressurs…
… the horror … the horror.

De første sidene av boken som byrå 0047 har produsert, støttet av private og statlige sponsorer, gjengir en serie fotografier av de utvalgte byene det legges fokus på. Fotografiene er tatt de få dagene det er sommer i regionen og gir et slags optimistisk inntrykk. Selvfølgelig – hadde man brukt bilder fra resten av året da det er vinter, ville ikke det vært så interessant bokmessig. Kola-halvøyen og Finnmark på vinterstid er et sørgelig skue i hvite, grå og svarte toner. Deretter blir det forklart hva dette bokprosjektet handler om. Jeg siterer og simultanoversetter fra engelsk: Northern Experiments – The Barents Urban Survey 2009 er et kollaborativt forsøk på å diskutere utvalgte nøkkelbyer og fenomener i Barentsregionen. (….) Målet med prosjektet har vært å presentere en kontemporær lesning av regionen og av den nordiske urbaniteten.

Fra Northern Experiments, Murmansk.

Det er en artikkel i Frieze nr 121 av Dan Fox som heter «Serious Buisiness». Den omhandler blant annet svakhetene ved en tendens i det store samtidskunstfeltet og nærliggende disipliner til å bruke et uniformert autoritært kunstspråk med uttrykk som kommer på og går av mote. Direkte oversettelser av disse begreper finner veien inn på det norske pseudo-akademiske kunstspråket. Begrepene er utlånt fra vitenskapens, filosofiens, historiens og sosiologiens vokabular og brukes om efemerale og abstrakte kunstpraksiser. Eksempler på dette kan være utforskning, tilnærming, transgressiv, subversiv, undersøkelse, modell og sist men ikke minst – forsøk. Forsøk er synonymt med prøve. Alle vet at hvis man får høre, – ja, jeg skal prøve å komme på den festen, eller, – jeg skal prøve å få gjort det ferdig innen tirsdag, så betyr det nesten utelukkende at det ikke skjer. Å prøve er å ikke gjøre. Med dette som utgangspunkt kan man oversette bokens intro igjen. – Northern Experiments – The Barents Urban Survey 2009 kommer ikke til å diskutere utvalgte nøkkelbyer og fenomener i Barentsregionen. Og det er akkurat det denne boken ikke gjør. Diskusjonen uteblir og det kritiske potensialet forblir nesten uberørt. Man er inne på et kritisk blikk på Kolskaja GMK, men det er en halvside i hele boken. Jeg savner at den tredve år gamle konflikten om gråsonen tas opp. Jeg savner en oversikt over hvem som styrer og eier ressursene. Jeg savner en realistisk analyse av hvordan olje- og gassutvinning i havet, 100 kilometer fra Murmansk skal komme byen til gode. Og hvis den kommer til gode, hvilke lag av befolkningen i så fall. Mine bekjente fra Murmansk er ikke så håpefulle i forhold til dette. De mener pengestrømmen går rett forbi og havner i Moskva som det har i gjort i flere århundrer. Heller ikke forholdene på den norske siden av Barentsregionen blir viet kritisk oppmerksomhet i boken.

Fra Northern Experiments, Kirovsk.

Det som imidlertid blir gjort og vist fram i denne publikasjonen er et omfattende arbeid med å produsere en nøytral oversikt over de viktigste byene og områdene for utvikling i Norge, Finland, Sverige og Russland med bilder, kart og diagrammer. Meget oversiktlig og informativt, blir man tatt med på en reise i Barentsregionen enten fra et fugleperspektiv eller i beste fall fra et sitte-i-en-bil-og-knipse-perspektiv. Flotte standard bilder av de evinnelige grå blokkene, industrikomplekser og av og til noen mennesker. Jeg blar i boken, men føler at jeg sitter bak dataskjermen og spiller Sivilization eller det andre mindre kjente strategispillet Transport Tycoon. Akkurat som utstillingen blir denne boken et greit nok, google-search- og wikipedia-kompendium, som er kjekt å ha liggende på skrivebordet for politikere, forretningsmenn og byplanleggere. Jeg husker vi hadde noen slike i bokhyllen i gamlekåken i Murmansk, med smilende arbeidere, byen i full blomstrende mundur og statistikk over hvor mange hundre tusen tonn av diverse naturressurser som hadde blitt gravd opp og foredlet. God gammeldags propaganda. Northern Experiments forteller noe av denne historien uten å dvele for lenge ved hvert punkt. Samenes arkitektur, religionskrigen, grenselandet, sovjetiske eksperimenter og den finsk-svenske grensebysammensmeltingen Happaranda-Tornio. Men hva med Mo i Rana?

Jeg håper denne boken blir oversatt til russisk, finsk og norsk i tillegg til denne engelske utgaven, det er fortsatt mange russere og finner som ikke snakker engelsk.

Fra Northern Experiments, Kirkenes.

Nordens historie er en historie om søringer som skal nordover for å akkumulere rikdom og jage lykke. Det er historien om den store folkevandringen gjennom årtusener. Vi er alle negere i utgangspunktet. Det er et gjennomgangstema i Northern Experiments. Europas Klondyke. Kampen om naturressursene. Det gjelder å handle nå, mulighetene er mange. I Hammerfest bygges det for fullt, Vardø er i en renessanse, Kirkenes yrer av liv, og Murmansk, min kjære hjemby skal etter sigende fylles med nye 50 000 innbyggere. Det er bare et sted i denne regionen som ser ut til å henge etter. Det er byen jeg flyttet til i 1991. Vadsø. Selv om det er det administrative senteret i Finnmark, så er den ikke blitt funnet verdig en undersøkelse i boken. Det støtter jeg. Jeg tilbrakte to måneder i Vadsø vinteren 2008 i gamle huset til Arvid Sveen, en kontemplativ norsk fotograf. Huset har han forært til byen for å opprette en residency. Huset er flott nok i seg selv. Selve residencyopplegget var det ikke. Jeg overlever ikke vintertiden uten internett. Ikke i 2008. Kanskje kunne jeg byttet ut internett med ekte sosialitet, men også der sviktet byen meg. Etter at biblioteket, som bare ble brukt av mennesker med mørk hudfarge, stengte kl tre, var jeg overlatt til meg selv. Jeg kunne se vadsøværinger bare en kort stund når jeg gikk forbi bensinstasjonen. Det var stor aktivitet med å fylle bensin på store biler og enorme snøskutere. De skulle vel hjem til sine fete villaer eller på den svære hytta og gomle i seg fet mat og glo på sine breie flatskjermer. Det er nok plass i Finnmark til fete ting. Men det er ikke fett i Vadsø. Fuck Vadsø.

Blue Noses (Yevgeny Ivanov, Viacheslav Mizin, Alexander Shaburov).

Apropos fet mat. Alle vet at cateringmat, uansett hvor mange retter man har bestilt, smaker helt likt etter første bit. En slags oljete salt eddiksmak. Fordi maten blir laget veldig fort i store kvanta og reiser lang vei. Gourmeter vet at maten må lages med kjærlighet, i små mengder og ha kort vei fra gryta til ganen. Hva skiller en god utstilling fra en dårlig en? Akkurat de samme tingene. En god utstilling må lages med kjærlighet, i små mengder og ha kort vei fra idé til utførelse. Pan-Barentz mangler en av disse, sliter med det andre og bommer på det tredje.

For meg som er oppvokst i denne regionen og har opplevd de lange distansene og tøffe miljøene på kroppen blir utgivelsen som følger utstillingen et unostalgisk dokument og samtidig et fremtidsrettet oppslagsverk som fungerer kun som et oppslagsverk. Jeg håper det kan fungere på en mer konstruktiv måte for dem som har virkelig makt til å bestemme og forme fremtiden til Barentz og fortsette det store eksperimentet. For arrangørene av dette prosjektet har ikke kommet med noen påstander om hva som burde gjøres. Tematikken blir behandlet overfladisk. Pan-Barentz har produsert en glatt og fin overflate. Noen må begynne å skrape på denne.

Merknader:
DOA er forkortelse for Dead On Arrival.
– Ibogain er en afrikansk psykoaktiv plante som brukes i ritualer forbundet med å komme i voksenlivet. I vesten brukes den til å kurere heroin- og alkoholavhengighet.

Diskussion