Prinsipp på Widveyer

Stående midt i Widvey-gate bør vi minne oss selv på at en norsk kulturminister som bryter med armlengdesprinsippet ikke er noe nytt.

49178_big
Ane Lans video Verdenskvinne som ble vist på F 15 under Mangfoldsåret i 2008, pekte, i følge Kunstkritikks daværende redaktør Ketil Nergaard, nese til den statskuratoriske ideen om et eget år viet mangfold.

«Nå har du klart å få satt i gang et helvetes leven.» Beskjeden Suzette Paasche sendte via sms til avtroppende museumsdirektør Pontus Kyander skulle vise seg å bli langt mer profetisk enn noen kunne ha ant, aller minst avsenderen selv. I den knappe uken som har gått siden direktøren for Museene i Sør-Trønderlag (MiST) sendte sin refsende melding, har Widvey-gate gått en seiersgang i pressen med et volum og trykk som sjelden er kulturnyheter forunt.

Stridens kjerne var, som alle nå vet, Kyanders formulering i museets vårprogram om at Fremskrittspartiet er et «farlig nasjonalistparti», som i likhet med andre høyrepopulistiske partier i Europa «bagatelliserer begreper som menneskelig fellesfølelse, menneskerettigheter og likhet». Selv om teksten i sin helhet, og Kyanders visjoner om en globalisert verden uten grenser og nasjonale identiteter fremstår som politisk naiv, er det få som har forsvart Thorild Widveys pirkende finger inn i Trondheim Kunstmuseums indre anliggender.

Aftenpostens politiske kommentator Harald Stanghelle slo raskt fast at «Det som nå dokumenteres, er mektige politikere som vil legge en klam hånd over den frihet til provokasjon som en kunstinstitusjon skal og må ha. Det skjer ikke i åpenhet, men gjennom kontakt mellom en kulturminister og en styreleder. Noe slikt er knapt avslørt tidligere.» (Aftenposten 13.2).

Noen dager senere konstaterte juristen og ytringsfrihetseksperten Jon Wessel-Aas i Adresseavisen (15.2): «Uavhengig av hva man måtte mene om Kyanders politiske meninger, kan ikke myndighetene blande seg inn i en museumsdirektørs ytringer på den måten de har gjort.» Han konstaterte også at Widveys handlemåte kunne ha ringvirkninger utover museet i Trondheim: «Med en slik opptreden sender de et kraftig signal nedover. Ikke bare til Kyander, men til hele offentlig sektor. De sier ’pass deg eller så står jobben din i fare’. Det kan ha en nedkjølende effekt på ytringsfriheten til de ansatte i alle statlige bedrifter.»

En halv uke inn i Widvey-gate, idet fordømmelsen er i ferd med å nå et unisont nivå, og statsråden selv er kalt inn på teppet i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, føles tiden moden for å heve blikket, og se på hvilke etterspill saken bør få. Ikke minst fordi en del av reaksjonene i halvoffisielle debattfora som Facebook og Twitter, bærer preg av at man ser saken som et partikulært uttrykk for en mørkeblå politisk ideologi som vil kneble en institusjonsleder som taler regjeringen midt imot. Spørsmålet er hvor langt man kommer med en slik situasjonsanalyse?

Libia Castro og Ólafur Ólafsson, {iITALIC}Dein Land Existiert Nicht, 2013. Foto: Galleri Opdal.
Libia Castro og Ólafur Ólafsson, Dein Land Existiert Nicht, 2013. Foto: Galleri Opdal.

At saken skiller seg ut fra tidligere brudd på regelen om at det politiske maktapparatet skal styre de offentlige kulturinstitusjonene med en armlengdes avstand, er det ikke tvil om. For her var armlengden, som en vittig facebook-kommentator sa det, krympet til en pekefinger. Og det med utgangspunkt i en tekst få ville har trodd skulle nå statsrådens radar, nemlig forordet til museets vårprogram. Kyanders tekst introduserte et utstillingsprogram der to av sesongens satsninger tematiserte nasjonalstaten. Det ene, Adrian Pacis film The Column, er i følge museets hjemmesider «en parabel fra vår globaliserte samtid, hvor produksjon og transport flyter sammen samtidig som enkeltmenneskets verdi forminkes». Libia Castro og Ólafur Ólafssons planlagte neonskilt på museets fasade med ordene «Landet ditt eksisterer ikke» er det andre. Kyanders forord burde ikke komme som en overraskelse på noen som følger med i norsk kunstliv, for angrepene på norsk nasjonalisme og høyrepopulisme har vært et gjennomgangstema, noen vil si et monomant sådan, under Kyanders 2,5 år lange virke i Trondheim (hvem husker ikke utsagnet «Nationalism is a hidden disease in Norway that can never be questioned»).

Kyander selv sier at såpass må det være «rom for i en kulturinstitusjon som faktisk har som oppdrag å skape debatt» (Sydsvenskan 14.2). Kulturministeren på sin side bedyrer at den eneste grunnen til at hun tok kontakt med styrelederen i MiST, Rasmus Brodtkorp, var for å bringe på det rene fakta i saken. I sin sonderingsiver kunne det imidlertid se ut til at kulturministeren hadde glemt at Høyres viktigste løfte til kultursektoren under valgkampen, var at de ville føre en liberal hands off -politikk. Et løfte daværende kulturpolitiske talsmann Olemic Thommessen formulerte slik: «Den til enhver tid sittende regjeringen skal holde sine lange, klamme fingre langt unna kulturinstitusjonene og deres program – fordi det innebærer at kunsten da ikke er helt fri, og dessuten er det en undervurdering av institusjonene» (Aftenposten 14.11.2012). Det var et politikk som fremstod som et oppgjør med den instrumentelle kulturpolitikken Arbeiderpartiet, med varierende intensitet, har ført frem til vår tid.

Arne Ekeland, De siste skudd, 1940.
Arne Ekeland, De siste skudd, 1940.

Arbeiderpartiets håndfaste styring av kulturlivet begynte i 1937 da Sosialistisk Kulturfront ble oppløst og lagt inn under Arbeiderpartiets kontroll (fronten var for sosialistisk). Den fortsatte etter krigen da Arbeiderpartiets mektige partisekretær Håkon Lie avviste en henstilling om at Arne Ekland, samtidens kanskje største maler, måtte få et utsmykningsoppdrag, med å rope ut: «Den jævla kommunisten skal aldri få dekke noen vegg!» Den var der også på 90-tallet da daværende kirke-, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes tvang igjennom opprettelsen av en linje for figurativ (les: folkelig) kunst på Statens Kunstakademi. Og den preget kulturpolitikken de åtte årene den rød-grønne regjeringen satt ved makten, om enn mer indirekte, i form av krav om at museene må henvende seg til breddesegmentet i befolkningen, og pålegg om markeringer av alt fra «mangfoldsår» til diverse jubileer.

Den kulturpoliske effekten av disse føringene er antagelig langt større enn Widveys telefon, ikke minst for museene som har mistet autonomi og ikke lenger kan utforme sine utstillingsprogrammer ut fra rent faglige hensyn. Forskjellen til tross er det viktig at vi ser den rød-grønne og den blåblå innblandingen i sammenheng, og ikke som uttrykk for vidt forskjellige styringslogikker slik for eksempel Mímir Kristjánsson, redaktøren i Manifest Tidsskrift, gjør når han leser Widveys inngripen som en vane statsråden har tatt med seg fra en autoritær bedriftskultur (om det var som idrettsleder ved en institusjon for psykisk utviklingshemmede, prosjektleder i Karmøy kommune eller som markedskonsulent i hotellkjeden Rica, Widvey plukket opp uvanen, sier Kristjánsson ingen ting om).

At en norsk kulturminister bryter med armlengdes-prinsippet er nemlig ikke unntaket, det kan like gjerne kalles regelen. Sist det skjedde var da Hadia Tajik etter påtrykk fra Høyre-pensjonistene Lars Roar Langslet og Per-Kristian Foss, overstyrte KOROs fagkomité, og bestemte at minnesmerket over Christian Frederik skulle være «en figurativ statue i tradisjonell forstand». I øyeblikket kan vi godt unne oss å harselere over Widveys dårlige politiske skjønn og Paasches illsinte «Du får det på CV». Men i kampens hete bør vi ikke miste av syne hva saken virkelig krever; en prinsipiell debatt om den politiske styringen av norsk kulturliv, og et forsøk på å avklare hvordan det litt diffuse prinsippet om armlengdes avstand skal praktiseres i fremtiden.

Comments (6)