Postkort fra Milano

For alle som reiser til Veneziabiennalen i sommer anbefales det å legge turen om Milano. Begrunnelsen er både kunstnerisk og kulinarisk.

Etter Leonardo fristet mest av alt en bit enkel pizza. Foto: Lars Toft-Eriksen
Etter Leonardo fristet mest av alt en bit enkel pizza. Foto: Lars Toft-Eriksen

Med ettermiddagssolen høyt over Podalens frodige åkerlapper vendte jeg Venezias anemiske turistkjøkken og biennalens monomane utstilling ryggen, i håp om mer rikholdige opplevelser i Milano. Vel fremme, over et enkelt måltid bestående av en bakt aubergine med tomatsaus, oregano, pecorino og noen småbiter pancetta, det hele aromatisk og fylt med kjærlig nærhet til råvarene, la jeg en plan for mitt opphold. Her skulle det vise seg å være noe for enhver smak – og ikke minst skulle det kunstneriske og det kulinariske vise seg å bli vevet sammen i byen som huser Leonardos siste måltid. For den som ikke har sett dette mytiske mesterverket tidligere, anbefales turen via Santa Maria delle Grazie – ikke bare for Leonardos freske. Ikke langt fra kirken – som i seg selv er verd et besøk med sin storslåtte apsis angivelig tegnet av en av renessansens stjernearkitekter Donato Bramante – finnes en av byens bedre cicchetti-barer, i art deco-stil og med et rikholdig utvalg små retter fra Milanos omland.

Hovedmålet for min reise til Milano var et annet måltid i kunstens navn. Byen er i år vertskap for verdensutstillingen Expo Milano 2015. Utstillingen, eller heller utstillingene, kretser denne gangen rundt mat, jordbruk og teknologi. Den gir en storstilt presentasjon av hele 140 lands teknologiske nyvinninger knyttet til en av vår tids største utfordringer, nemlig hvordan man kan garantere sunn, sikker og tilstrekkelig med mat for alle mennesker, samtidig som dette ivaretar en bærekraftig utvikling for jordens klima og økologiske balanse. (De nordiske landene er fraværende.) Du lurer kanskje på hva dette har med kunst å gjøre, men som med verdensutstillingene ellers tar kunsten en stor, om ikke sentral, plass i årets utstilling.

Elmgreen & Dragset, STIGMA, Massimo de Carlo 2015. Foto: Massimo de Carlo.
Elmgreen & Dragset, STIGMA, Massimo de Carlo 2015. Foto: Massimo de Carlo.

Etter en kopp espresso bar det morgenen etter av sted til museet Triennale de Milano. Med kunstutstillingen Arts and Foods: Rituals Since 1851 bringes historien inn i verdensutstillingens ellers så fremtidsrettede manifestasjon. Jeg gikk til utstillingen med en viss frykt for at jeg skulle bli presentert for en masse stilleben, men håpet naturligvis at det måtte være noe mer. Utstillingen viste seg å overgå alle forventninger. Det er trolig den mest komplekse og omfattende tematiske og historisk kontekstualiserende utstillingen jeg noen gang har sett. Utstillingen rommer nærmere 1500 kunstverk fra 1850-årene og frem til i dag. Her gjøres mat til tema for alt fra borgerskapets selviscenesettelse i andre halvdel av 1800-tallet, via fremveksten av det industrielle jordbruket og utviklingen av et moderne helsevesen til plastens rolle i utviklingen av massekonsumsamfunnet og vår tids klimatiske utfordringer, bare for å nevne noe – og alt dette speiles gjennom kunst, kunsthåndverk og design. Du vil kanskje tenke at dette er alt for omfattende for én utstilling. Men den var tvert imot stramt kuratert, med sammensatte perspektiver og en klar retning. Og ikke minst var det gjort et formidabelt arbeide med å skaffe til veie kunstverk og rekonstruere historiske interiører – som for eksempel Theo van Doesburgs interiør til Café de l’Aubette i Strasbourg. Av de mer pikante temaene i utstillingen var den tidlige avantgardens fetisjering av kannibalisme, representert ved kunstnere som Salvador Dalí, Francis Picabia og Meret Oppenheim. Sistnevnte representert med det legendariske måltidet fra 1959, hvor hun bruker seg selv som serveringsbrett for en overdådig buffet.

Louise Bourgeois, Cell (Clothes), 1996, på Fondazione Prada. Foto: Lars Toft-Eriksen
Louise Bourgeois, Cell (Clothes), 1996, på Fondazione Prada. Foto: Lars Toft-Eriksen.

Med dette var grunnlaget lagt for dagens lunsj. På vei mot Elmgreen og Dragsets utstilling hos Massimo de Carlo fikk jeg ferten av en risotto milanese – al dente, på hvitvin og hønsekraft med en god klype safran og rikelig med parmesan. Standardrettene er ofte de beste. Hos Massimo de Carlo overrasket kunstnerne med et sterkt og lavmælt arbeide bestående av et titalls glassurner fylt med pigmentene som brukes til å sette en appetittlig farge på AIDS-medikamenter. Fullt så dyptloddende og eksistensiell var ikke stemningen i de nye museumsfasilitetene som huser Fondazione Pradas omfattende samling med samtidskunst. Ikke det at stedet ikke har kvaliteter å by på. Under den spektakulære museumsarkitekturens overflate var det flere kunstneriske og kuratoriske opplevelser vel verdt turen ut i forstedene. Særlig gjorde Thomas Demands installasjon Processo Grottesco inntrykk, hvor han reflekterer over grottens metaforiske, psykologiske og kulturelle signifikans. I verket finner man sågar spor av det gastronomiske, med grottens metaforiske referanse til magen og livmoren – som et intrauterint kulinarisk heimat. Slike vidløftige freudianske assosiasjoner anbefales for øvrig i stedets cocktailbar, med sitt rikholdige repertoar og flamboyante servitører i Prada-uniformer.

Dagen ble avsluttet på Palazzo Reale med et gastronomisk høydepunkt. Museet huser i sommer en av vår tids største utstillinger med Leonardo da Vinci. Med lån fra blant andre Uffizi, British Museum og Metropolitan Museum er utstillingen en unik anledning til å studere Leonardos kunstnerskap inngående. I all sin genialitet har Leonardos kunst alltid hatt noe av den samme effekten på meg som frokost – en dagsnødvendighet, men ingen stor opplevelse. For all del, en rikholdig frokostbuffe være imponerende, men det frister aldri å gå i dybden. Leonardo blir for avmålt for min del.

Jo, det var det gastronomiske høydepunktet da. Etter Leonardo fristet mest av alt en bit enkel pizza fra museets Fellini-aktige bar. Sprø, fet og smakfull, tatt med på et stykke papp på vei over torget foran byens majestetiske gotiske katedral. Og med det var min dag i Milano forbi, hvorpå jeg rettet nesen mot Wiens mer mørkstemte kjøkken og kjødelige kunst.

Med ønske om en fortsatt aromatisk sommer, Lars.

Lars Toft-Eriksen, f. 1976, er Cand. Philol. med kunsthistorie som hovedfag. Han er konservator ved Munchmuseet med modernisme og samtidskunst som ansvarsområde. Han har kuratert en rekke utstillinger, blant annet Melgaard+Munch i 2015. Han arbeider for tiden blant annet med en Ph.D. i kunsthistorie med Edvard Munch som tema.

Diskussion