Peer Gynt – Wilsons images

Henrik Rafaelsen er suveren som Peer Gynt i Wilsons avpsykologiserte, koreografiske og minimalistisk-maksimalistiske iscenesettelse. I andre del daler dessverre forestillingen betraktelig.

Henrik Rafaelsen er suveren som Peer Gynt i Wilsons avpsykologiserte, koreografiske og minimalistisk-maksimalistiske iscenesettelse. I andre del daler dessverre forestillingen betraktelig.


15 minutter før forestilling. Det sitrer i foajeen på Det Norske, premierenerver og forventninger, Wilson, selveste Bob Wilson setter opp vår Peer Gynt! Et snev av stolthet suser gjennom garderoben; alle har lest i avisene hvor verdensberømt han er. Alle er der; kulturministere før og nå, halve regjeringen, halvparten av landets styreledere, alle som har spilt Peer Gynt før og alle som alltid er på premierer. Ingen har hørt om Robert Wilson før selvfølgelig – er han ikke krimforfatter? – utover de informerte teaterkretser, men det spiller jo ingen rolle nå. For nå er han her i Norge, en begivenhet, en teaterhistorisk sensasjon! Og jeg har ikke tenkt å sutre over at strengt tatt er det 30 år for sent. Over hvordan han kunne ha revolusjonert norsk teater hvis han hadde blitt bedt hit før! Men Wilson har vært for de spesielt interesserte, for teateravantgarden og de frie gruppene. Først når Wilson har blitt så mainstream og institusjonalisert at han ikke gjør en flue fortred med noe verk, blir han invitert til Norge. Jeg skal ikke sutre over det i det hele tatt, for det kan aldri bli for sent å få Robert Wilson på norske scener, med vår egen Peer. Så langt fra norsk teatertradisjon befinner Wilson seg, at det må komme noe ut av det. Kanskje en åpenbaring.

Jeg har sett ham på scenen i Paris, jeg har sett ham på video og TV og lest om ham og hørt ham snakke om alle produksjonene sine – i seg selv en performance. Mannen er et gesamtkunstverk; han beveger seg med arkitektonisk presisjon, snakker med konseptkunstens konsentrerthet og tegner med musikkens rytmikk. «Det handler alltid om to ting, kun to ting», sier han: «Tiden og rommet». Så enkelt og så stort. Hva vil han gjøre med vår Peer? Wilson gjør alt på scenen selv foruten å skrive musikken. I denne oppsetningen som i mange andre, er det Michael Galasso som er komponisten.

Det kommer sannsynligvis til å gå veldig sakte alt sammen, forteller jeg en bekjent på vei opp trappene. Det pleier å ta ca. en halv time for skuespillerne å bevege seg over scenen, overdriver jeg advarende til en nybegynner i Wilson. Dessuten er han ikke særlig teksttro, så det er ikke sikkert det blir så mye Ibsen-snakk. Men det pleier å være mye pent å se på, avslutter jeg. Det siste fikk jeg rett i, resten ble gjort til skamme av en nærmest maksimalistisk og tekstro Wilson. Alt er relativt.

Peer Gynt står det på sceneteppet, skrevet så fjongt med den lille r’en og den lange slanke g’en, nesten som en J, som annonsen i avisen. Ingen kan være i tvil om hva vi skal se: Peer Gynt! Sceneteppet skifter farge, som bokstavene; så går det opp:
Ingen Peer å se, ingen mor Åse heller, en tom scene, sort gulv, blålig bakteppe; så går den opp: Solen. Sakte, så sakte. Det kommer til å ta ca. to minutter, det er den tiden vi skal falle til ro ved bildet, forestillingen om at solen står opp – et image av en soloppgang. Wilsons varemerke: Bildene i rommet, bevegelsene i tiden. Og så kommer Peer!, i den norske Henrik Rafaelsens skikkelse, og vi forstår umiddelbart at slik ein gut har vi aldri sett før. Ikledd en matrosaktig lindress, naken under jakken, dukkefjesaktig sminket går han med bøyde knær og hodet på skakke inn på scenen. Det understreker høyden, fremhever den elegante skikkelsen – en hånd beveger seg med ballettdanserens presisjon gjennom luften. Hver finger er koreografert, hver muskel i kroppen er beredt: Til bukkerittet. Der Peer er bukk og mor Åse får sitte på. Peer brøler som en løve og glefser til publikum, the wild man within og imaget til filmselskapet Metro Goldwyn Meyer – «var det en løve som knurret i rørene?» (Peer Gynt 4.akt). Hu hei hvor det går der vi flyr av sted med guten med dukkefjeset og horn i pannen. Peer med foldede hender på pannen og tommeltottene i været er bukk, er djevel, er dionysos, er gud på scenen. Han har oss nå Wilson, Peer Gynt, vi er allerede forført, og før siste replikk faller bryter applausen løs. Som i operaen etter en arie. Det blir kveldens gjenganger; det klappes til scenebilder, til rolleprestasjoner, til nye konseptuelle løsninger, til lyset, til musikken, til en regi vi aldri har sett Peer i. En viss lettelse er å spore i publikum; dette kan vi jo leve med og vel så det – og Ibsens tekst er vel bevart av både Wilson og Fosse. Det falt mange pene ord om det nynorske språk i pausen, og for øvrig fikk skuespillerne snakke dialekten sin, hvilket ga hele snakket liv og lyst og ny energi.

Applausen gir seg, neste scene: Peer og mor Åse «ud i elven vader». En tynn lysstråle spidder det svarte scenegulvet. For hvert trinn de går på den, høres vannskvulp og vi kan selv se elven. Lyden av vannet er som løvebrølet forhåndsprogrammert, slik at vadingen krever ekstrem timing, slik Wilsons regi alltid gjør. Scenen er et typisk eksempel på hvordan Wilson unngår den realistiske representasjonen ved en stilisering i rommet som likevel skaper en forestilling, et image, av elvevading i hodene våre. Tilsvarende stiliserte er scenene der knappestøperen møter Peer ved neste korsvei; korsveien er et hvitt kryss på scenegulvet som de går på. Så enkelt og så stort: tiden og rommet. Når Peer om litt bærer sin mor høyt opp på kverntaket for selv å dra til Hægstad, befinner dette taket seg en halv meter over scenegulvet. Men mor Åse er like stucked.

«Tunet på Hægstad. Stuebygningen lengst tilbake. Mange gjester. Dansen går livlig borte på gressvollen» skriver Ibsen i sceneanvisningen og i neste scene er det akkurat det vi får se. Stuebygningen på bakteppet ligner litt på Eidsvoll-bygningen. Lyssettingen er uovertruffen og musikken klinger av folkemusikk og hardingfele, men ikke nødvendigvis norsk. Dansen er helt karakteristisk, den går i galopp! og gjestene på Hægstad beveger seg i galopp og i det hele tatt ser vi en ridende forsamling. Ikke noe dyrisk bukkeritt og brølende løver, men riding likevel i dannede former, som en metafor på rittet og dets betydning i Peer Gynt. Scenen er stilisert, men ikke minimalistisk som de foregående. Snarere utfolder Wilson seg på det frodigste med kostymer og fart – ikke mye langsom gliding over scenen her – og mange fargesjatteringer og festlig folkemusikk. Det er nærmest en maksimalistisk Wilson som boltrer seg med Peer, vår egen, og mer skal det bli. Dovregubbens hall tar nesten pusten fra publikum med en scenografisk orgie og en rappende Harald Heide Steen som dovregubben. Når pausen kom var publikum i ekstase, og min sidemann måtte ha seg noe å drikke for å roe seg ned etter så mange høydepunkter.

Slik kunne det jo ikke fortsette, og det gjorde det da heller ikke. Nå er ikke det bare Wilsons skyld, for 4. og 5. akt er ikke like spillbare fra Ibsens hånd, og Wilson hadde bestemt seg for at det skulle snakkes Ibsens tekst for enhver pris. Det blir til tider kjedelig å høre på, samme hvor flinke skuespillerne er til å snakke. Her skulle jeg ønsket at Wilson hadde brukt sin autoritet og kuttet tekst, det blir for mye Afrika. Men jeg mistenker Wilson for å ha hatt det ordentlig moro med å lage en skikkelig kitsch og eksotisk 4.akt for oss nordmenn – det virkelige imaget av afrika. Jeg mistenker ham også for å ha skapt både Hægstadtunet og Dovregubbens hall like kitsch og eksotisk norsk – Wilsons image av norske troll og fjell.

I 4.akt blir vi presentert for en ny og eldre Peer, Endre Hellestveit. Han var dyktig nok, men han kunne ikke måle seg med Rafaelsens scenenærvær. Rafaelsen tok rommet og forførte publikum, slik Peer forførte kvinnene. Han har tidligere spilt i to Wilson-oppsetninger, i Ett drömspel og Tre søstre, og det synes; han behersker Wilsons stilisering av kroppsspråket og stemmen. Han har videre lært seg å avpsykologisere spillet – Wilson beskjeftiger seg aldri med psykologi på scenen – samtidig som rollens følelser og dilemmaer blir formidlet til publikum. Det er en uvant og vanskelig spillestil for de som er opplært i psykologisk realisme, hvilket norske skuespillere hovedsaklig er. Dessuten krever denne spillestilen svært god kroppsbeherskelse og kroppshukommelse, siden hver bevegelse er gjennomkoreografert og tenkt i forhold til rom og tid. Her var Rafaelsen scenens desidert beste aktør, men jeg tar hatten av for hva Wilson har greid å få til med dette ensemblet. Stort sett fungerte skuespillerne langt mer wilsonsk enn jeg hadde forventet etter én produksjon, samtidig som de ikke fremstod som marionetter i et regimaskineri.

Den tredje Peer ble gestaltet av Sverre Bentzen, og han var den som synlig slet mest med wilson-spillestilen. Den psykologiske realismen lå ofte snublende nær, og Bentzen behersket heller ikke det stiliserte fysiske kroppsspråket som de to første Peer’ene. Man kunne se at her må det rett og slett øves mer. Her skal det sies til Bentzens forsvar at han har fått øvd minst også, fordi han spiller i siste akt. Wilson lager nemlig forestillingene forfra, og alt skal være perfeksjonistisk på plass før han går videre i produksjonen. Slik sett har ikke denne prøvetiden vært lang nok, forestillingen faller i kvalitet jo nærmere slutten den kommer. Det er kritikkverdig og ikke skuespillernes skyld.

Men Solveig da, hvor ble det av Solveig i denne forestillingen? Som alle de fristende kvinnene i denne Peer Gynt-forestillingen, har Solveig rødt hår. Og i møtet på Hægstad er hun også like kåt og kroppslig som alle de andre kvinnene Peer begjærer. Samtidig har hun en ynde og den klareste og mest uskyldsrene stemmen i Peers univers. Hun blir i hans hode et bilde på den rene og ubesudlete kvinnen – jomfru og madonna – et image. I dette bildet var Peer tro mot seg selv. Det er ingen Solveig som venter på Peer i Wilsons regi. Når Peer møter sin Solveig i sluttscenen er det sitt eget bilde han møter, hun er like ung og kledt i brudehvitt. Han er en gammel mann. Den unge Solveig heises opp i himmelen, mens den klokkeklare stemmen fyller rommet og sjelen. Og Peer da, hvem var egentlig han? En mann uten kjerne, ja, men ikke uten dybde. Wilsons images beveger seg alltid på overflaten, men de er ikke overflatiske. Snarere peker de på avgrunner i oss. Som Peer Gynt.

(anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av premiereforestillingen 19.2)

Comments (3)