Objektenes vals

I Endre Tveitans visuelt sparsomme videoer på Kunstplass [10] lokkes objektene vi er vant til å ignorere ut på dansegulvet.

Endre Tveitan, floating stone #4, 2017, stillbilde.

Et rom i skumring. Scenen er badet i et svakt lysskinn. Jerngitteret foran vinduet avtegner seg som vertikale skygger på veggene, som begynner å spinne som en karusell hver gang en bil kjører forbi. Vi befinner oss ikke på settet til en noir-film, men i Endre Tveitans soloutstilling på Kunstplass [10]. Tveitan, som studerte film og video i København og har en mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo, beveger seg gjerne på grensen mellom den opplyste hvite kuben og det absorberende kinomørket.

Utstillingen hans består av fem videoinstallasjoner: to skjermer kan ses fra gaten utenfor, to andre befinner seg inne i galleriet, mens det femte arbeidet, Touch: swipe, tap, and beyond, lar seg inspisere både innen- og utenfra, siden det er projisert på et av vinduene. Arrangmentet har noe provisorisk og midlertidig ved seg. Den litt slepphendte måten arbeidene er distribuert i rommet på, gjenspeiler antagelig at utstillingen fortsatt er under arbeid. Tveitan vil nemlig over de neste fire ukene bruke galleriet som atelier. Han vil redigere og modifisere noen av de utstilte verkene, fjerne andre, produsere nye og gjøre endringer i utstillingens komposisjon. Om man kommer innom igjen om et par uker, vil man kanskje møte en helt annen utstilling. Det dynamiske premisset betyr at denne anmeldelsen kun kan være et øyeblikksbilde av et muterende hele. Men utstillingen graviterer likevel mot en konspetuell kjerne knyttet til synliggjøring av objekters agens, som muligens vil bli med videre selv når materialet endrer seg.

Endre Tveitan, Touch: swipe, tap, and beyond, 2017. Foto: Kunstplass [10].

To av arbeidene man møter inne i galleriet, floating stone #3 og floating stone #4, er nærmest identiske og viser en stein filmet på nært hold. Kameraet og steinen er så tett sammenviklet mens de vugger frem og tilbake og fra side til side, at det er uklart hvem av dem som faktisk er i bevegelse. Denne oppjagede valsen mellom opptaksapparat og objekt utspiller seg på en liten skjerm montert i taket og på en stor projeksjon på veggen.

Touch: swipe, tap, and beyond projiseres på vinduet og viser en hånd som ser ut til å interagere med en smarttelefonskjerm. Tveitan har benyttet fritt tilgjengelig stock-materiale som er ment å skulle legges oppå avfilmede berøringsskjermer. Ved å hoppe over dette leddet i produksjonen, altså la være å supplere et bilde av verktøyet, blir hånden et fremmedgjort kroppslig objekt som fremfører en dans bestående av spontane sveipebevegelser på en svart flate. Dansens sensuelle register blir her en slags synliggjøringsmekanisme som trekker det prosaiske objektet ut av skyggene og opp på scenen, så å si.

Tittelen på videoen saliva collage skal forstås bokstavelig. Dråper med spytt lander en etter en på kameralinsen hvor de sklir i forskjellige retninger. Men det tar litt tid før man skjønner hva som foregår; først ser man kun et omskiftelig ornament bestående av hvite former på en svart bakgrunn, som stadig tiltar i kompleksitet. Tankene går til vitenskapelige illustrasjoner av digitale nettverk, hjerneaktivitet eller galakser. Når man oppdager at det faktisk er spytt man står og ser på, får verket noe motbydelig ved seg, idet det skifter fra diagram til sekresjon, fra kjølig, visuell representasjon til kroppstemperert, formløs væske.

Endre Tveitan, saliva collage, 2017, stillbilde.

Mens saliva collage impliserer en identifikasjon mellom verkets materiale og kunstnerens kropp, går Tveitan i det utitulerte verket som befinner seg under, motsatt vei. Verket består av en knust LCD-skjermen koblet til strøm, der de flytende krystallene den inneholder produserer en skimrende, malerisk komposisjon av blå, røde, grønne og rosa striper. En annen del av skjermen skifter farge som reaksjon på vibrasjoner i omgivelsene. Nok en gang er det objektets agens – denne gangen kunstnerisk – som manifesterer seg. Tveitan viser oss den digitale mediekulturens materielle underside. Om ikke annet, er dette verket også en slags «digital søppel» som alluderer til de nye medienes «dype tid», altså deres enormt lange nedbrytingstid.

Selv om Tveitans videoer engasjerer intellektuelt, er de visuelt sett nokså tamme. I hvert fall ble jeg ikke videre hypnotisert av den brunfargede ristingen i den korte video-loopen med den dansende steinen, noe som riktignok kanskje hadde å gjøre med objektets banale karakter. Og fascinasjonen min over det glødende ornamentet i saliva collage var kortlevd; den groteske avsløringen av at bildet var laget av spytt, fremsto gimmicky så snart den umiddelbare avskyen hadde lagt seg. Tveitan vet hvordan han skal anspore til refleksjon, dog finnes det et utappet potensial når det kommer til å gi disse videoene den visuelle slagferdigheten de fortjener. Men siden vi foreløpig bare er i startfasen av noe som tegner til å bli en progressiv begivenhet, er det kanskje for tidlig å felle noen endelig dom.

Endre Tveitan, floating stone #4, 2017. Foto: Kunstplass [10].

Diskussion