Nettverksbygging i Trondheim

Det sterke innslaget av internasjonale innledere på Trondheim Matchmaking gjorde miniseminaret til noe langt mer enn en lokal begivenhet.

Trondheim elektroniske kunstsenter, TEKS, skal fremme elektronisk kunst i Trondheim, men de skal også arbeide utadrettet. Det sterke innslaget av internasjonale innledere på Trondheim Matchmaking gjorde miniseminaret til noe langt mer enn en lokal begivenhet.


Hovedintensjonen bak Trondheim Matchmaking (TMM) er å presentere nye kunstprosjekter med behov for ny teknologi og nye teknologier med behov for innhold, og å forsøke å knytte sammen ressurser og kompetanse innen ny teknologi og elektronisk kunst. Aktiviseres dermed gråsoner og mellomrom i dette møtestedet, og genereres flere nye prosjekter på tvers av faggrenser? Den internasjonale, tverrfaglige festivalen som ble arrangert av Trondheim elektroniske kunstsenter for tredje gang 28. og 29. november, åpnet for å diskutere slike spørsmål.

Bortimot femti (!) innledere hadde fått 20 minutter hver til sine innlegg, og selv om det ofte er tilstrekkelig til å presentere kjernen i et prosjekt, synes jeg det kunne vært rom for å differensiere en smule. Jeg sitter med en følelse av at enkelte presentasjoner ble en ”Reader’s Digest”-versjon av noe som kunne vært mye mer interessant hvis de hadde fått mer tid til rådighet. Innleggene var ikke tematisert eller gitt noen bestemt rekkefølge, noe som både er en styrke og en svakhet. Det eneste som var tematisert var lørdagskvelden, som var viet musikk og animasjon, og der både kunst/lydstudenter og etablerte komponister og kunstnere fremførte elektroakustisk musikk, laptop-musikk og musikk innen støygenren, med eller uten videoanimasjon. Et av mange høydepunkt denne kvelden var Marieke Verbiesen og Gijs Gieskes elektroniske lyd- og videokonsert Videohometraining, en forunderlig og morsom dataanimert historie, som knytter an til både dataspill og tegneserier.

At programmet var såpass intensivt – så å si en firedagers festival på to dager – gjorde det følbart at det var lite tid til diskusjon og mingling. Men i oppsummeringsrunden ble det tatt til orde for en postliste, så diskusjonene og videre matchmaking kan fortsette der. På den annen side kan man diskutere hva Trondheim Matchmaking er. TMM kan selvsagt ses som en festival for elektronisk kunst og ny teknologi, men den kan like gjerne oppfattes som et åpent, interaktivt kunstprosjekt. Her kan vi dra en parallell til postlister som Rhizome (startet 1996), som ville legge forholdene til rette for internasjonale diskusjoner om nye medier, teknologisk utvikling og nettverk. Rhizomes grunnlegger Mark Tribe ser også Rhizome som et åpent kollaborativt kunstprosjekt med uklare grenser mellom kunst og andre ting, en tverrfaglig konvergens og et voksende nettverk med en rekke utløpere.


En rød tråd for festivalen finnes i TEKS’ formålsparagraf om å fremme elektronisk kunst innenfor alle fagfelt i Trondheim og omegn. Et viktig poeng er også å bygge og videreutvikle internasjonale nettverk, noe som gjenspeiles i det sterke innslaget av internasjonale innledere. Dette gjorde samtidig TMM til noe langt mer enn en lokal begivenhet. Prosjektene som ble presentert i løpet av de to dagene varierte fra studentarbeider og gamle skolefilmer fra 30-, 50- og 60-tallet til eldre, nyere og planlagte kunstprosjekter, forskningsprosjekter og komposisjoner av kunstnere og forskere, designere, programmerere og musikere. Tematikken spente fra siste nytt innen teknologisk forskning og design, ved f.eks. Grid Media og Midgard Medialab, via et studentprosjekt om intelligente tekstiler (Carl André Nørstebø), oppbygging av et internasjonalt kuratornettverk (Alison Gerber) og forsøk på å lage en kollaborativ kartografi (Kristin Bergaust). Dessuten kunne man få med seg førpremieren på Tom Hovinbøles film om støymusikk. For å nevne noe av mangfoldet. Det er interessant at så mye forskjellig kan knyttes til TEKS, og det skal også bli interessant å se hva som kommer ut av matchmakingen når det gjelder nye nettverk, prosjekter og videre samarbeid. Betegnende for TMM er også at de ulike prosjektere er med på å problematisere, krysse og forskyve grenser mellom kunst og forskning, design og lyd/musikk/billedkunst.

Kjetil Svarstad, som er forsker ved Sintef Tele og data i Trondheim, påpekte betimelig nok at selv om vi har vært vitne til en rivende teknologisk utvikling i de senere årene, skorter det ofte på innhold. Og her kommer kanskje kunsten inn som innholdsprodusent? Men kunstnere vil jo ofte også være med på å utvikle teknologien, og gjerne på en noe annen måte enn teknologene har tenkt seg. Et eksempel på dette fikk vi gjennom Gisle Frøyslands presentasjon av prosjektet MøB, som er beregnet for live video og interaktive installasjoner, og som utvikles som Open source (åpen kildekode).

Mange av kunstprosjektene som ble presentert under TMM er kollaborative prosjekter, gjerne åpne, medskaperinteraktive og uforutsigbare. For eksempel er engelske Furtherfield en svært inkluderende, uavhengig, online plattform for å skape, kritisere og arkivere digital kunst og nettkunst for publikum. Furtherfield er opptatt av samarbeidsprosjekter og interaktivitet, og det er betegnende at de to representantene fra Furtherfield som presenterte egne og andres prosjekter, Mark Garrett og Ruth Catlow, gjorde presentasjonen i form av en nydelig dialog, nærmest med skifte midt i en setning. De fortalte bl.a. om prosjektet Skin/Strip, der bortimot 1200 publikummere bidro med bilder, og der konseptet var å vise bilder av kropper, ta nakenheten tilbake fra pornoindustrien.


Ruth Catlow presenterte også et eget, pasifistisk prosjekt, Rethinking Wargames der hun snur opp-ned på reglene for sjakk og konstruerer et alternativt, online sjakkspill. To spillere tar seg av henholdsvis de sorte og de hvite offisersbrikkene, mens en tredje spiller styrer bøndene. Det er et sentralt poeng i spillet at bøndene skal skape fred i verden… Lykkes det, vil gresset begynne å gro på sjakkbrettet slik at det strenge rutenettet (brettet) etter hvert skjules bak organisk vekst. Her er det nærliggende å trekke paralleller til yvind Fahlströms variable malerier f.eks. i form av monopolspill der publikum kunne ta del i verdenspolitikken. Både Garrett og Catlow er opptatt av kunstnerrollen i endring: hva skjer når publikum tar del, hva skjer når forskere og teoretikere involveres i kunst og hva skjer når kunstneren forflytter seg over i andre felt?

where r u? where would u like 2 b? er et medskaperinteraktivt prosjekt som ble presentert av Annie Lovejoy fra Bristol. Her ble publikum invitert til delta ved å svare på disse spørsmålene, og over 300 ulike mennesker deltok via e-post, tekstmeldinger eller postkort. Prosjektet kunne ses som en dialog mellom mange publikummere, og var samtidig et stedsspesifikt verk idet dialogen var knyttet til opplevelser av Bristol og en tur med elvebåten “Tower Belle”. Prosjektet befinner seg også et sted mellom virtuelle og fysiske rom. Det er dels et nettprosjekt, dels et fysisk lyd-, performance og poesiprosjekt. Ikke minst er det et prosjekt der kunstnerroller og publikumsroller blir problematisert. Kunstneren blir på en måte en igangsetter, en “første beveger”, mens publikum altså må delta aktivt som medskapere dersom prosjektet skal bli noe av.


Den kanadiske kunstneren Peter Flemming, som i en periode har vært knyttet til Bergen elektroniske kunstsenter (BEK), representerer en “low tech” eller “ow mech” innfallsvinkel til den elektroniske kunsten. Prosjektene kan ses som teknologikritiske – eller iallfall teknologiproblematiserende, men de er også meget underholdende. Blant Flemmings prosjekter fant vi bl.a. roterende juletrær, støvmaskiner som koster støv i en sirkel utover gulvet, samt en balansekonstruksjon av et hjul med hammer. Flemmings prosjekter er underfundige og humoristiske “do it yourself”-prosjekter, som kan gi assosiasjoner til den norske kunstnergruppen Lambrettas roterende, pent brukte juletrær fra Oslo midt på 1980-tallet, eller for den saks skyld til Fischli & Weiss’ video Der lauf der Dinge der hverdagslige ting blir satt sammen til en risikofylt kjedereaksjon.

Nils Claesson, tidligere leder av PNEK, presenterte flere prosjekter, bl.a. Å tale med Ingmar om kunst (2000), der publikum kunne ha en “konversasjon” med den syntetiske stemmen “Ingmar”. Ingmar kunne gi svar på spørsmål om kunst, film og meningen med livet. Claessons nyeste prosjekter dreier seg om “Tryggve” og andre, tilsvarende syntetiske stemmer (f.eks. “Ivan”), som blant annet kan kommentere olje, oljefond, og fluktuasjonen i oljemarkedet. Det siste gir også grunnlag for “Lusekofta” idet fluktuasjonen genererer strikkemønstre. Lars Midbøe ga en interessant orientering om Electrohype-biennalen i Malmö – og om kunsten å arrangere slike begivenheter for et minimalt budsjett. Akkurat der har vel ikke TMM mye å lære, tatt i betrakting det store og intensive programmet publikum fikk sjansen til å oppleve i løpet av to døgn.

Diskussion