Mer av det gamle

Utstillingen Sfinxa på Akershus kunstsenter forteller ikke historien om likestillingskampen, men om kvinnekampen som ville en annen verdensorden.

Inge Ås, Sfinxa – lesbiske trykk og kvinneaktivisme 1970-1985. Installasjonsbilde, Akershus Kunstsenter. Foto: Istvan Virag.

Utstillingen Sfinxa – lesbiske trykk og kvinneaktivisme 1970-1985 med aktivist, poet, tegneserieskaper, trykkeriansvarlig og pedagog Inge Ås’ arkiver og produksjon, er installert i Akershus Kunstsenters underetasje. I overetasjen finner vi utstillingen Show me your original face av Lilja Ingolfsdottir, der sammenhengen mellom ytre perfeksjon og enkeltmenneskets verdi stilles til veggs i videoportretter av personer som på ulike måter strever med å fortelle til kamera at de elsker seg selv. Samlet gir de to utstillingene en nyansert analyse av hvordan samfunnet vårt over de siste førti årene har hardnet og rollemønstre stivnet. Sfinxa minner dessuten om hvor gøy, sprø og rabulesk kvinnekampen var, dertil at argumentene som på nytt rettes mot abortrettighetene, er gamle og forslitte.

Angivelig er Ås’ hjem tapetsert med plakater fra hennes omfattende samling. Slitasjemerker røper at plakatene vi møter i utstillingen har vært i bruk. Materialet er fra den gang kvinnebevegelsen sto samlet om enkeltsaker – men selvsagt heller ikke den gang var samstemte i ett og alt – særlig kvinners rett til kontroll over og informasjon om egen kropp. Plakatene er samtlige silketrykk eller i offset flerfargetrykk. Motivene er fotografier og tegninger kombinert med skrift til enkle, virkningsfulle komposisjoner, eller de viser Inge Ås’ egne tegninger og dikt. I tillegg består utstillingen av informasjonsplansjer, videointervju, fotografier fra aksjoner og dagligliv, samt et bibliotek med bøker fra Inge Ås’ og moren Berit Ås’ samling.

Den såkalte «hyrdebrevaksjonen», som ved et heldig sammentreff ble dekket av NRK siden kongen feiret sin bursdag i samme kirke som aksjonen ble utført, presenteres gjennom veggavis, buttons og bannere med slagord, fotografier og videoklipp fra rikskringkastingens arkiver. (Klippene har denne underliggjørende effekten av eldet estetikk og språk, som får den nære fortiden til å synes lenger unna enn dens knappe tretti år.) Tittelen viser til de geistlige som hadde samlet seg om å forme kirkelydens holdninger gjennom et såkalt «hyrdebrev» mot utkastet til abortloven i 1978. Søndagspyntede aktivister snek seg opp til balustraden i kirken med to lange bannere gjemt i vesker, og når presten satte i gang opplesingen av hyrdebrevet, rullet de ut bannerne langs gelenderet med slagord om rett til kontroll over egen kropp, og ble deretter kastet ut. Bannerne var malt kvelden og natten i forveien på møtestedet Kvinnehuset i den dengang lugubre Rådhusgata i Oslo.

Kvinnehuset tilhører Oslos nære historie. Det var aktivitetssenter, informasjonssentral og møtested for flere ulike kvinnerettsforeninger, blant andre Nyfeministene, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), og Lesbisk bevegelse. I tillegg til sosiale møteplasser og fagbibliotek, rommet huset det uttalt lesbiske trykkeriverkstedet Sfinxa, som utstillingen har tatt navn fra. Slike møtesteder på kryss av foreninger og grupperinger bygger fellesskap og handleevne (i tillegg til handlevilje). Selv om vi i dag har høy grad av informasjonsutveksling, har vi likevel færre slike uformelle møteplasser. Manglende driftsstøtte fra Oslo kommune førte til at huset måtte legges ned, og i 1987 byttet Olav Thon til seg bygget, som kort tid etter brant ned.

Sfinxas logo er med på flere plakater og trykksaker i utstillingen, fra den humoristiske midtsideplakaten til et nummer av tidsskriftet Lavendelexpressen fra 1980, som viser alternativer til Sfinxas logo – for de som brukte trykkeriet, men ikke sympatiserte med det radikale synliggjøringsprosjektet deres – til plakater som annonserer mandagsmøter på Kvinnehuset eller kampanjer for lesbiske. Mytiske kvinneskikkelser som gudinnene Isis og Sheel A-Na-Gig ble løftet frem, i tillegg til andre foregangseksemple som i handling og utseende bryter med snevre kjønnsrollemønstre. Plakatene kunne også tjene som kanal for informasjon som var relevant for levde kvinneliv, slik som svartelister over leger i osloregionen som behandlet kvinner dårlig. Innvandrerkvinnenes gruppe (FWG) informerte om innvandrerkvinnenes kår og den interseksjonelle skvisen, som det var generelt lav bevissthet rundt. Dette er ikke historien om kvinnekampen som ville ha likestilling, dette er historien om kvinnekampen som ville en ny verdensorden der matriarkalske verdier sto i sentrum. Som plakaten fra 1978 med en smilende Sheel A-Na-Gig fremoverlent med begge hendene i arbeid med å åpne fitta, stadfester: «Vi trenger historier til visjonene og visjonene til å forme framtida.»

SFINXA – lesbiske trykk og kvinneaktivisme 1970-1985 minner oss på at historien raskt glemmes, og at de uhumske mørkekreftene som søker kontroll over kvinnekroppen og dens reproduktive egenskaper, om de har vært svekket, slett ikke er forsvunnet. Den åpner en dør på gløtt til den nære fortiden, setter fortvilelsen som fremkommer i verkene til Lilja Ingolfsdottir i kontekst, men viktigere lar den oss forstå at argumentene vi imøtegås med, er mer av det gamle.

Inge Ås, Sfinxa – lesbiske trykk og kvinneaktivisme 1970-1985. Installasjonsbilde, Akershus Kunstsenter. Foto: Istvan Virag.

Diskussion