Leve uten dødtid

Frakopling er ikke er noe alternativ, hevder Kenneth Goldsmith. Hans nye bok Wasting Time on the Internet er et polemisk forsvar for skjermen som sosialt grensesnitt.

Fra kurset Wasting Time on the Internet som Goldsmith ga ved University of Pennsylvania våren 2015.
Fra kurset Wasting Time on the Internet som Kenneth Goldsmith ga ved University of Pennsylvania våren 2014. Foto: Kenneth Goldsmith.

Foruten å stå bak det uunnværlige nettarkivet UbuWeb er Kenneth Goldsmith, postinternett-poeten som gir ut bøker oftere enn folk flest oppdaterer Facebook-statusen sin, særlig kjent for å skrive t som ikke er ment å leses: en transkripsjon av en utgave av New York Times (Day, 2003), av et år med værmeldinger på radio (The Weather, 2005), hvert eneste ord han uttalte i løpet av en uke (Soliloquy, 2001). Disse verkene går gjerne under betegnelsen konseptuell litteratur. Høstens utgivelse Wasting Time on the Internet er imidlertid en alminnelig artikkelsamling – åpenbart ment for å leses, og her som i sitt litterære arbeid er Goldsmith opptatt av forholdet mellom nye medier og nye tidserfaringer. Og mens hans forrige artikkelsamling (Uncreative Writing: Managing Language in the Digital Age, 2011) tok for seg litteraturens betingelser etter internett, handler det i hans nye bok, som henvender seg til et bredere publikum, om den typen hverdagslig omgang de aller fleste av oss har med nettet, og om den verden av forestillinger nye medieteknologier blir kapslet inn i.

Kenneth Goldsmith, Wasting Time on the Internet, 2016.
Kenneth Goldsmith, Wasting Time on the Internet, 2016.

Bokens agenda er å utfordre forestillingene vi måtte ha om internett som et kulturelt og sosialt wasteland, og Goldsmith går løs på gjengse oppfatninger om at tiden vi bruker på googling og klikking, skumming og lurking, liking og følging er bortkastet tid, en ren distraksjon fra potensielt mer meningsfylte, produktive og sosiale aktiviteter. Overfor kritikere som foreskriver digital detox og avlogging for å gjenopprette konsentrasjonsevne og fokus, oppmerksomt nærvær og mellommenneskelig kontakt, erklærer Goldsmith at frakopling simpelthen ikke er noe alternativ. Underforstått: det fins ingenting utenfor nettverket. Ifølge ham ligger problemet snarere i vår mangelfulle forståelse av selve tiden vi tilbringer foran dataskjermer og andre tilgangspunkter: den er «dårlig teoretisert». Goldsmiths prosjekt er å bøte på dette med en polemisk kampanje for å «gjenopplive» dødtiden og rehabilitere den som en kompleks og motsetningsfylt erfaring.

For en del vil det nok virke som at Goldsmith slår inn åpne dører, selv om nettskeptikerne han refererer til gjennom boken framstilles som representanter for utbredte holdninger. Uansett om man finner den polemiske tonen enerverende eller stimulerende, tjener den utvilsomt til å tydeliggjøre det som for mange av oss vil være mindre åpenbare kvaliteter ved det nettbaserte livet. Lesere som er ute etter stringent teoretisering og presise analyser av kompleksitetene Goldsmith peker på, bør imidlertid lete andre steder (og gjerne finne fram til medieviteren Wendy H.K. Chuns briljante Updating to Remain the Same: Habitual New Media, som ble utgitt tidligere i år); Goldsmiths tilnærming er retorisk og anekdotisk, men også hands-on og eksperimentell. Bokens tittel sammenfaller med navnet på et kurs han har arrangert for forfatterstudenter ved universitetet i Pennsylvania, der «alkymistisk gjenvinning av formålsløs surfing til substansielle litterære verker» var det uttalte målet. Kurset ble imidlertid først en suksess da ambisjonene ble innskrenket til formålsløs surfing, og studentene tok til å eksperimentere med å kaste bort tid på internett sammen, kanskje i tråd med en intuisjon om at å kaste bort tid på nettet allerede i utgangspunktet er et sosialt eksperiment.

Fra Kenneth Goldsmiths utstilling Printing Out the Internet på Labor, Mexico City, 2013. Foto: Labor.
Fra Kenneth Goldsmiths utstilling Printing Out the Internet på Labor, Mexico City, 2013. Foto: Labor.

I bokens «101 Ways to Waste Time on the Internet» finner vi beskrivelser av eksperimenter med å sjekke Facebook på storskjerm foran en gjeng med fremmede (forsøkspersonene rapporterer påfallende nok om skamfølelse knyttet til å eksponere både seg selv og vennene sine), dele passord, lete fram den eldste Facebook-meldingen man har unnlatt å svare på og skrive en lang tilbakemelding uten å forklare eller beklage at man ikke har svart før. Banalt og tøysete, ubehagelig og dødsens alvorlig. En av Goldsmiths polemikker går på at internett og digitale medier ikke gjør oss mer a- og usosiale, men tvert imot bidrar til å styrke ulike former for sosialitet. En beslektet lærdom finnes åpenbart i måten eksperimentene intensiverer de komplekse sosiale dynamikkene vi uunngåelig vikles inn i når vi kaster bort tid på nettet, i potensiell kontakt med alle: skjøre forbindelser opprettet under forutsetning av en ganske så ekstrem utsatthet, den menneskelige ekvivalenten til maskinens blottemodus eller «promiscuous mode» (en nettverksinnstilling som gjør at en enhet kan motta all informasjon som overføres over nettverket, inkludert informasjon som egentlig er «adressert» til andre enheter).

Goldsmith sammenligner futuristenes maleriframstillinger av bevegelse med dagens animerte GIF-er. Her Umberto Boccioni, Dinamismo di un ciclista, 1913.
Goldsmith sammenligner futuristenes maleriframstillinger av bevegelse med dagens animerte GIF-er. Her Umberto Boccioni, Dinamismo di un ciclista, 1913.

Mens noe av det interessante med Goldsmiths litterære virksomhet er at den synes å bryte med etablerte modernistiske forestillinger om mediespesifisitet (stadig en gjeldende størrelse i litteraturens verden), er det påfallende nok her, i den kunstneriske og litterære modernismens møte med 1900-tallets nye medier, at han finner ressursene til å forstå dagens internettkultur. Spesielt er det avantgardenes ulike forsøk på å «gjenvinne tiden» han interesserer seg for, og som han foreslår kan gi oss et mer nyansert blikk på internettets «blandede tid» av kortlivede memer og spor som nekter å forsvinne, en motsigelsesfull lavintensitetserfaring av kjedsomhet og interesse, nysgjerrighet og distraksjon, håpefull forventning og anspent nervøsitet. Bokens sentrale grep består i å trekke linjer mellom digitale og «før-digitale» teknikker, strategier og former, med vekslende hell: Mens ideen om at kubismen kan gi oss redskaper til å teoretisere «våre grensesnitts oppstykkede overflater» eller at det er kort vei fra futuristenes maleriframstillinger av bevegelse til dagens animerte GIF-er grenser mot det intetsigende, er det noe mer ansporende i parallellen han trekker mellom surrealistenes eksperimenter med å sove i offentligheten og vår søvngjengeraktige omgang med smarttelefoner, hvis sporing av alt vi foretar oss muligens kan anskueliggjøres som en oppdatert form for automatskrift.

Kan smarttelefonens sporing av alt vi foretar oss anskueliggjøres som en oppdatert form for automatskrift? Her en av surrealistenes automatskrift-seanser, ca 1924. Foto: Man Ray.
Kan smarttelefonens sporing av alt vi foretar oss anskueliggjøres som en oppdatert form for automatskrift? Her en av surrealistenes automatskrift-seanser, ca. 1924. Foto: Man Ray.

I det han setter fram som en slags hovedhypotese for artikkelsamlingen, antyder Goldsmith at vår nettbaserte tilværelse er den endelige fullbyrdelsen av situasjonistenes program for å «leve uten dødtid» – «om bare vi hadde brillene til å se det sånn». Sistnevnte gruppering ville neppe ha funnet det digitale livets revolusjonering av maktens og kapitalens kontroll- og capturing-mekanismer særlig tilfredsstillende, og i alle Goldsmiths historiske analogier (som kanskje ikke bør oppfattes som analogier, men snarere som forbindelser à la hyperlenker) framstår den digitale kulturens resirkulering av avantgardenes strategier som fullstendig uttømt for kritisk kraft. Så er han da også tydelig på at i denne kulturen er politikk en «annen sak», en sak vi først og fremst bør forbinde med navn som Aaron Schwartz, Edward Snowden og Chelsea Manning. I bildet han tegner opp er det restene etter modernismens fortsatt «ulmende vrak» som i dag gjenvinnes på nettet, ikke lenger som elementer i noe kritisk, kunstnerisk eller litterært prosjekt, men i det som først og fremst skildres som en ny folkekultur. Goldsmiths poeng med å tilegne seg situasjonistenes slagord er neppe å antyde at denne kulturen bør feires for å ha avskaffet kjedsomhet og dødtid, men at det å «kaste bort tid på nettet» representerer alt annet enn død tid. At det med utgangspunkt i en teknologi som ble utviklet uten noe bestemt formål utover det å håndtere informasjon («vagt, men spennede» var den talende responsen Tim Berners Lee fikk på sitt første utkast til det som skulle bli weben), har vokst fram en hel kultur, burde vi utvilsomt, med eller uten Goldsmiths briller, se det dypt bemerkelsesverdige og fascinerende i. 

Goldsmith antyder at vår nettbaserte tilværelse er den endelige fullbyrdelsen av situasjonistenes program for å «leve uten dødtid». Her grafitti fra Paris, mai 1968.
Goldsmith antyder at vår nettbaserte tilværelse er den endelige fullbyrdelsen av situasjonistenes program for å «leve uten dødtid». Her grafitti fra Paris, mai 1968.

Diskussion