Kulturproblemet

Konferansen Considering Monoculture i Brussel vek ikke unna de samtidige utfordringene for et kunstfelt situert i det sekulære, sosialliberale og globaliserte prosjektet.

Eurasia Underground Library, Belly Button Conference. Considering Monoculture, deBuren, Brussel, 2020. Foto: Bram Goots.

Å fly med SAS til Brussel for å overvære konferansen Considering Monoculture i kjølvannet av flyselskapets siste kampanje, var en selsom affære. Reklamefilmen, som var ment å problematisere ideen om skandinavisk autentisitet, sluppet for bare få uker siden, ble resolutt trukket samme dag som lansering, etter massive motreaksjoner i sosiale medier. Hendelsen indikerer med all tydelighet at kultur er et opphetet tema også her hjemme. SAS’ umusikalske motto «We are travelers», lyder dessuten nesten uutholdelig privilegert i en tid der det ikke akkurat står enhver fritt å bevege seg – for å si det forsiktig.

Konferansen foregikk den 27. og 28. februar og var organisert av Antwerpen museum for samtidskunst (M HKA) og Van Abbemuseum, sammen med deBuren – kultur- og debatthuset som var åsted for begivenhetene. I alt 16 bidrag sto på det tettpakkede programmet, de fleste valgt ut blant omlag 80 innkomne forslag basert på en åpen utlysning om å bidra til å belyse ulike manifestasjoner av «monokultur», samt spekulere rundt begrepets og fenomenets implikasjoner for kunst, kultur og ditto institusjoner – et utfordrende tema for et felt situert i det sekulære, sosialliberale og, ikke minst, globaliserte prosjektet.

I programmet defineres monokultur som «et homogent uttrykk for kultur tilhørende en enhetlig sosial eller etnisk gruppe». Bakgrunnen for å tematisere dette er selvsagt staus quo, beskrevet som et betent politisk klima der globaliseringsmotstand, massemigrasjon og identitetspolitikk har skapt grobunn for et driv mot nasjonal monokultur. For et stadig mer globalisert kunstfelt er disse strømningene mildt sagt urovekkende, men også symptom på lengsler om tilhørighet som bør tas på det største alvor. Og kan det også tenkes at monokulturelle tendenser vil kunne anspore til nye og progressive fremtidsmodeller?

Nora Mahammed, programansvarlig ved deBuren, introduserer konferansen Considering Monoculture, 2020. Foto: Bram Goots.

Store norske leksikon definerer monokultur som «dyrking av samme planteart eller kulturvekst på samme jordstykke i år etter år, uten å skifte med andre arter eller vekster». Forbindelsen til jordbruk leder tankene til monokulturens potensielle utarming av jordsmonnet, samtidig som veien er farlig kort til ugressmetaforen. Å forsøke å takle et såpass problematisk begrep, snarere enn å omgå det, er rent ut sagt svært prisverdig, og flere av bidragsyterne åpnet også sine innlegg med å problematisere monokulturbegrepets anvendbarhet (for har egentlig mennesker røtter eller føtter?).

Bidragsyterne var primært kunstnere, kuratorer og teoretikere – som regel i kombinasjon. Programmet var juryert av et panel bestående av arrangørene Nick Aikens og Yolande van der Heide fra Van Abbemuseum, Nav Haq fra M HKA og Nora Mahammed fra deBuren, samt Pascal Gielen, professor i kultursosiologi ved Antwerp Research Institute for the Arts (ARIA). Perspektivene som preget konferansen – hentet fra kunst, filosofi, lingvistikk og politikk – befant seg i spennet mellom det pragmatiske og det prinsipielle, og kanskje mer uvanlig i denne sammenhengen – på tvers av det politiske spekteret.

Først ut fredag kveld var et særs umake par; Jonathan Lambaerts, en engasjert lektor i sosialt arbeid, som snakket om liberalismens blindsoner med tanke på å fasilitere kulturelt mangfold, ble etterfulgt av Mia Doonaert, en konservativ ringrev i belgisk offentlighet, som utfordret ideen om kulturer som selvlegitimerende størrelser med formuleringer som: «Hva gjør vi når kvinnelig omskjæring begrunnes i kultur?» Hennes – i denne sammenhengen – marginale perspektiver på kulturspørsmålet, såvel som sivilisasjonens historie, møtte til dels høylytte innsigelser fra salen, men tvang den vanskelige problemstillingen omkring radikal kulturrelativisme til overflaten.

Kveldens andre halvpart, der kunstnerisk praksis sto i fokus, kjentes befriende gitt temperaturen i det foregående, men samtidig ledsagdes den av en forstemmende bekymring for hvorvidt kunstens spekulerende behandling av kulturproblematikk er slagkraftig nok. Bildet ble dog mer balansert utover i programmet; dag to bød på ikke mindre enn ti innlegg, fordelt på fire økter: om kulturinstitusjoner, om ulike former for fellesskapsfundament, om kulturell oversettelsesproblematikk, og til sist et innlegg ved hedersgjest Chantal Mouffe – en viktig politisk tenker for venstresiden i møtet med multikulturalismens slitasjepunkter.

Chantal Mouffe, How to envisage cultural diversity from an agonistic perspective. Considering Monoculture, deBuren, Brussel, 2020. Foto: Bram Goots.

Mouffe presenterte sin progressive demokratiteori der begrepet agonistisk pluralisme er sentralt: ideen om konfliktens positive betydning for sammensatt sameksistens. Forøvrig åpnet hun sin optimistiske forelesning med å stille seg undrende til monokulturbegrepets gyldighet, i likhet med Doornaert kvelden før, og det hadde vært virkelig interessant å høre nettopp disse to belgiske motpolene diskutere seg imellom. Dessverre hadde Mouffe fløyet inn rett før sin presentasjon, og kunne følgelig heller ikke adressere noe av det som var sagt tidligere – hvilket selvfølgelig var et tap for konferansedeltakerne.

I tillegg til monokultur fikk også 90-tallets ubestridte begrepshelter, nemlig kosmopolitisme og multikulturalisme, kjørt seg under konferansen, i søket etter et mer egnet vokabular for vår tids sameksistensielle utfordringer. Selve kulturbegrepet var kanskje likevel den største bøygen, til tross for flere forsøk på avklaring av begrepets kompleksitet, og da særlig av dets doble og dels motstridende betydninger: sedvane versus det kultiverte. En utfordring både i Brussel og ellers er at manglende felles forståelse av kulturbegrepets betydning – ikke bare med hensyn til innhold, men også vekting – skaper en ikke bare upresis, men også ineffektiv dialog.

Gjennomgående tok mange av kunstprosjektene for seg monokultur basert på kulturelle referanser som dessverre er del av eurosentriske blindsoner, det være seg Mi You om initiativer til å mobilisere et Eurasia, eller Vera Mey om regionalistiske tendenser i Sørøst-Asia. Manglende backkatalog gjør at kunstens behandling av slike transnasjonale fellesskap blir vanskelig å gripe uten såkalt «tykkere» eller mer kontekstuelle beskrivelser av materien, hvilket skaper en usikkerhet omkring hvor mye som faktisk ble annammet. Konferansen oppfordret således til solide hjemmelekser i etterkant.

Spekulasjon som strategi var en annen gjennomgående tendens, som særlig hos kunstneren Haseeb Ahmed var langt mer enn en påklistret, tidsmessig glose. Ahmed tok utgangspunkt i ummaen og uendelighetsgeometrien i islamsk kunst for å tematisere ikke-lineære tidsforståelsers generative potensiale – altså muligheten til å ikke bare foreslå, men generere andre fremtider. Det samme perspektivet på temporalitet ble anlagt også om fortid, blant annet ved å forstå arkiver som kontemporære «re-enactments» som aktivt produserer historie, snarere enn som konserverende beholdere.

Haseeb Ahmed, Infinite Depth at Every Point, 2020.

Den mest interessante inngangen til jordbruksmetaforen var det kurator Olivier Marboeuf som stod for, i det som også var konferansens mest potente innlegg. Under tittelen «Decolonial Suites», beskrev Marboeuf den økonomiske organiseringen av slavedrevne plantasjer i Karibia, og trakk paralleller til dagens økonomiske og politiske klima og den pågående produksjonen av rase og kultur. Med utgangspunkt i en modell av konsentriske sirkler der plantasjeeierens hushold er maktsentrum, søkte Marboeuf å inngi forståelse for adferd i periferien som kan virke kontraproduktiv sett fra den innerste sirkelen.

Hans billedlige utsagn «You cannot ask the Maroons to come back to the house to save the dying master» rommet et ambivalent syn både på vestlige kunstinstitusjoners absorbering av såkalte «svarte kropper» og på hvorvidt marginaliserte kunstnerposisjoner overhodet bør bidra til å øke institusjoners relevans. Marboeufs sterkeste appell var dog at uviljen mot å innrømme at Europas fred og ro kommer på bekostning av ufred og kaos andre steder er fundert i kostnaden forbundet med å endre denne situasjonen – og at det er på høy tid å erkjenne dette.

Det kanskje mest kontroversielle spørsmålet konferanseutlysningen inviterte til å undersøke, nemlig hvordan vendingen mot urfolksperspektiver i kunstdiskursen, samt fokuset på etnisitet og andre former for distinksjon basert på ulike former for marginalitet, kan bidra til problematisk essensialisme, forble dessverre ubehandlet. Uansett er det oppløftende at problemstillingen overhodet ble formulert. Et annet spørsmål er om man ikke også kan se den globaliserte kunstverdenen som en form for monokultur: Å invitere praksiser som utfordrer det vestlige kunstsynet inn i folden, er ikke det samme som å la disse praksisene rekonfigurere kunstinstitusjonens forståelse, og slik bidra til å øke kunstens kulturkritiske potensiale.

Selv om konferansen således gikk glipp av aspekter en (enda) mer bredspektret optikk kunne synliggjort, var dette totalt sett en imponerende kompleks, om noe kompakt, behandling av en krevende og presserende tematikk som fordrer nytenkning på alle plan. Utover en spekulativ tilnærming vil kunstens evne til å peke ut nye stier fremover avhenge av utstrakt krysspollinering. Enn så lenge har Considering Monoculture mer enn antydet at kimen til løsninger ligger i praksiser som befinner seg et solid åkerstykke unna der vi er idag.

Konferansen følges opp ved M HKA i Antwerpen med utstillingen MONOCULTURE – A Recent History som åpner 29. mai.

Diskussion