Kryssklippet aksjonskunst

Fahrenheit 9/11 er en kampanjefilm mot gjenvalg av George W. Bush.

 

Fahrenheit 9/11 er en kampanjefilm mot gjenvalg av George W. Bush. Filmen ønsker å mobilisere politisk og argumenter for at krigen i Irak handler om kontroll over olje og om Bush-familiens privatøkonomiske interesser. Filmens seiersgang verden over viser hvilken autoritet Moore har bygget opp rundt sin folkelige avsløringsvirksomhet.


Det heter seg at alle nyheter egentlig har vært fortalt før. æNews” er egentlig æoldies”, fordi nyheter produseres over samme narrative skjema, igjen og igjen. Denne nyhetssosiologiske innsikten renner meg i hu etter at jeg har sett Michael Moores 9/11. For her satt jeg altså og så på en film som fortalte meg det jeg visste fra før: Om de utrolig tvilsomme metodene som George W. Bush jr. og hans republikanske kumpaner, anvendte for å snyte Al Gore for valgseieren i den Amerikanske presidentkampen. Om hans vanstyre og synkende popularitet i det amerikanske folk, om hans udugelighet som investor og leder i oljebransjen, om hans fars mektige forbindelser til Bin Laden familien, til Saudia Arabia og internasjonal oljeindustri.

Ikke bare har jeg sett og hørt mye av dette før, både i nyheter, dokumentarer og lest det i Moores bestselger Stupid White Men. Det er noe gjenkjennende og bekreftende i hele prosjektet. Moores folkelige stil og journalistiske metoder bygger på to enkle truismer som synes å bli bekreftet i og med Moores egen film. Den ene truismen er den gamle liberale innsikt om at “makt korrumperer, og all makt korrumperer alt”. Den andre truismen er at “folket selv vil bedras”. Moores prosjekt er dermed en oppvisning av klassisk avsløringsjournalistikk: Det makten sier er ikke bare usant. Det som sies av makten tjener makten og de mektiges interesser.

Deprimerende
Filmen gjør meg skikkelig deprimert: Michael Moore er en Robin Hood i dagens informasjonsverden, som stjeler bilder og informasjon om de rike og gir til de fattige. Men det egentlig ubehagelig for oss fattige er å bli minnet på at de rike som portretteres i Moores film er demokratisk valgt til de forente staters ledere. For hver dag som går, utdypes også forskjellene: mens internasjonal oljeindustri slåss om å delta i utvinningen av irakisk olje og dermed sikre velstanden for de allerede rike, blir fattige svarte ungdommer rekruttert til fronten i Irak i historiens største dekkoperasjon. Og fordi Norge er del av den samme internasjonale oljeindustrien og den samme utenrikspolitiske alliansen som USA må vi daglig høre vår egen statsminister og utenriksminister bedyre sin støtte til USA i kampen mot internasjonal terrorisme. Oppfordringen er betimelig: Wake up – do something.

Filmen, sett som film er enkelt bygget opp. Det er en kompilasjonsfilm og dokumentar i ett: i sin stillferdige fremvisning av amerikaneres utenrikspolitiske naivitet og fremmedfrykt minner filmen meg om Atomic Café, protestfilmen som utelukkende besto av gamle amerikanske informasjonsfilmer om sikkerhetstiltak i tilfellet atomkrig. Atomic Café avslørte for senere generasjoner hvilke vanvittige løgner som inngikk i den kalde krigens opprustningsprogram. Den lystige kampanjemelodien æDuck and Cover” fremsto i filmen som en statlig oppfordring til naiv uvitenhet: informasjon betød desinformasjon, opplysninger om sikkerhet betød fare og risiko. Michael Moores film har noe av samme Orwellske virkning. Det som blir fremført som sannheter om Irak og Osama bin Laden fra presidentens talestol etter 9/11 blir ikke bare avslørt som usant, men vist å være bevisst løgn.


“War on terror” – krigens egentlige agenda
Moore mener å ha tilstrekkelig fakta for å kunne påstå at Bush har en annen agenda: Det handler ikke om krig mot terrorister, men om å sikre amerikansk kontroll over oljen i Irak. Og i tillegg til å være en annen agenda enn den offisielle, er dette også en privat agenda for Bush-familien og dens mektige venner. Moore dokumenterer Dick Cheneys forbindelser til Halliburton, de tette økonomiske bånd mellom Saudia Arabisk kapital og Bush-familien, og de mange personlige vennskapsbånd mellom Bush senior og familien til Osama bin Laden. Det siste er jo nesten for godt til å være sant, og gir en egen dimensjon til dramaet: den frafallende fetteren Osama angrep kanskje ikke bare Amerika og verdens senter for finanshandel, men også senteret for den økende sammenblanding av Saudiarabisk og amerikansk økonomi. Saudiarabiske investorer eier i dag 7% av fast eiendom og kapital i USA, og sett i denne sammenheng blir Osamas 9/11 også et angrep på vantro og materialisme blant muslimske ledere.

Om ikke bevisene er endelige, lykkes Moore med å gjøre sin egen undring til vår: Det er bevist at krigen på Irak var planlagt lenge før 9/11, Bin laden-familiens mange medlemmer i USA ble raskt fløyet ut av presidenten, uten å bli forhørt om mulige forbindelser til sin fetter, og de vennskapelige forbindelsene mellom Bushfamilen og saudi-arabiske oljesjeiker fortsetter etter 11. september. I Moores fremstilling levner bildet av Bush den 11. september på besøk i en barneskole liten tvil: for Bush kom ikke angrepet på World Trade Center som en ubehagelig overraskelse, men som en kjærkommen anledning. Nå kunne krigen mot Irak gis en troverdig, ideologisk begrunnelse. Det er dette han går og tenker på. Ikke på alle de som nå dør i hjertet av Manhatten. Michael Moore lar bildene og kildene tale og stiller selv bare enkle retoriske spørsmål: hva tenkte han på der han satt blant barna og ble informert om at USA var angrepet på egen jord for første gang siden Pearl Harbour? Bilder repeteres og taler megetsigende i Moores overtydelige stil.

Jevnlig innklipp av typiske backstage-bilder rundt presidenten, senatet og kongressen øker ubehaget og følelsen av avsløring: Sminkingen av Bush i det skjebnesvangre sendingen av presidentens “national address” der æwar on terror” lanseres, hvor han smånervøst kikker rundt i lokalet til de vi aner står rundt ham. Rykningene i pannen, sammentrekningen av munnen, de smalstilte øynene som får ham til å minne om en disney-figur. Det samme med Ashcroft og Rice før de skal intervjues, de små inneforståtte smilene til kameramannskapet, forsøket på å se anstendig ut. æMake me look young!” sier Ashcroft. æI wish you were dead”, tenker vi.


Kryssklepp
I store deler av filmen utnytter Michael Moore samme dristige kryssklippteknikk som den udødelige Kjetil Moslet gjorde i vårt eget ælillelørdag”. Klippingen følger ikke dialektikkens raffinerte tese – antitese – syntese-logikk, men en mer folkelig variant av typen: Se her folkens, nå skal dere først få se noe skikkelig dumt (vis bilde 1). Så skal dere få se noe enda dummere; my ladies and gentlemen; the president of United States of America. (vis bilde 2). Det er plakateffekten, på samme måte som den brukes i late night show à la David Letterman. Mine damer og herrer, la oss se på æGeorge Bush as foreign policy expert”. Deretter et klipp hvor George Bush sier noe dumt, ikke husker hva han skal si, eller rett og slett bare ser dumt inn i kamera. Dette er vel egentlig på nivå med norsk russerevy, men siden det er den amerikanske president og ikke Bondevik eller Svarstad Haugland som får svi, setter latteren seg i halsen.

Det er til å le av, eller det er til å gråte av. Vi gjør begge deler. Først ler vi, så forstår vi at det ikke går an. æHow does this man get away with it?” er jo også en av Michael Moores åpningsreplikker. Har han virkelig sagt det han sier i filmen? Svaret er åpenbart æja”. Er vi virkelig nødt til å forholde oss til denne mannen? Svaret er igjen åpenbart æja”. Mannen er president i verdens rikeste og mektigste stat, med militærbaser over hele verden og våpen nok til å utrydde de fleste fiender på flatmark. Og ikke nok med det, vi må forholde oss til denne mannen fordi han har ettertrykkelig forandret også norsk utenrikspolitikk og gitt nye ord og beskrivelser av den verden som norsk utenrikspolitikk og oljevirksomhet formuleres innenfor.

Heavy metal
Dristige kryssklipp foretas også mellom presidentens taler og amerikanske western-filmer . En av dem viser hvor Bush har hentet sine udødelige replikker fra: æWe gonna smoke them out of their caves….”er selvfølgelig en gammel replikk fra indianerkrigenes tider. Et annet kryssklipp kobler inn et intervju med en tyggegummispisende Britney Spears. Klippet gir den samme entydige ideologiske effekt og vi unner henne straks all verdens kollapser, skilsmisser, og dopproblemer for hennes politiske stupiditet. Men det er bildene fra Bagdad og intervjuene av soldatene i Irak som gjør mest inntrykk. Ennå har vi sett overraskende lite dokumentarfilm fra krigssonene men nyhetsjournalistikken har allerede bekreftet okkupasjonens meningsløshet i hver bombe som springer og hvert gissel som halshugges.

Selv om man jo vet at også krig er hverdag og soldater er gutter, vekker det sterkt ubehag å høre soldatene vitse seg i mellom og høre dem fortelle hva de lytter til på headsettet når de angriper. Når Moore setter heavy-metalmusikken til sine bilder, sitter vi plutselig med p.o.v (point of view) til soldatenes virkelighetskulisser med dundrende musikk på øret. Det er stille i kinosalen akkurat da, og du skal være rimelig pervers hvis du forveksler Michael Moores “reality deliberately turned virtual” med “virtual reality”. I kinosalen er imidlertid de visuelle og dramaturgiske forskjellene brått borte.


Kanonføde
Den lengste sammenhengende bi-historien i filmen baserer seg på intervjuer og bilder fra familien til Lili fra Moores egen hjemby Flint. Moore har intervjuet henne før sønnen ble utkalt, til filmen Roger and me. Der lar han henne fortelle om militærets betydning for utdanning og jobbmuligheter for de ressurssvake, arbeidsløse familiene i Flint. Nå har Lili mistet sønnen sin, og mye film går med til å vise hennes nye bitterhet: Som i en gresk tragedie er skjell falt fra hennes øyne. Hun gråter og sørger over sønnen, men innser at hun også er blitt lurt. Hun var republikaner og stolte på Bush. Nå ser hun hvordan amerikanske soldater er blitt holdt for narr, og er blitt demokrat.

Jeg tror ikke vi i Europa i tilstrekkelig grad vet hvordan amerikas opinion for tiden er inne i en dyp splittelse. Opposisjonen mellom liberale demokrater og konservative republikanere kan selvsagt leses i politiske holdninger, verdensbilder og livsyn. Men i stadig større grad går skillelinjene også i kulturell orientering og mediebruk. Man lytter til ulike stemmer, man ser på forskjellige medier. I den amerikanske medieverden er nå også fjernsynskanalene trukket inn, og ingen lar seg lenger overraske av at nyhetsbildene på de ulike kanalene har slagside. På den ene siden står Fox News (og Disney som nektet filmen distribusjon) med positiv omtale av Bush og krigen. På den andre siden står NBC, ABC, CBS og etterhvert også CNN. Det finnes flere kanaler, man kan fortsatt velge, og det er kanskje verre i Italia der Berlusconi dominerer i alle kanaler. Men mediene og opinionen er blitt tydeligere politisert.


*Mobilisering og ny politisering *
Derfor taler filmen åpenbart også til de allerede omvendte. Men Moore er tilgitt: hadde det potensielle velgergrunnlaget av fattige og svarte brukt stemmeretten i 2000, ville Bush aldri ha blitt valgt. Fahrenheit 9/11 skal sette i brann og mobilisere til handling. Først og fremst er filmen en kampanjefilm mot gjenvalg av Bush. Moore levner likevel ikke demokratene mye ære heller, men de er å foretrekke. Det spørs om det holder for Kerry som var blant senatorene som ga Bush fullmakt til å gå til krig. På sedvanlig vis får Moore vist at hverken senatorer eller kongressmenn egentlig deltar i krigen, de sender ikke sine barn til fronten som soldater.

Moores film er mest interessant som en politisk ytring i en fortettet og ladet offentlighet. Dens usnobbete og rufsete anti-estetikk gjør den virkningsfull, og Moores evne til å mobilisere journalistisk troverdighet er imponerende og megetsigende i en informasjonsmettet verden av nyhetskanaler og profesjonelle reportere. Hva driver egentlig de med? De anorektisk dresskledde oppleserne i prime time news levnes lite troverdighet i møte med Moores ubarberte, super-size-me skikkelse. Sjangermessig beveger Fahrenheit 9/11 seg på grensen mellom nyhetsdokumentaren og fjernsynsshowet.

Filmen minner om at ikke bare nyheter, men også underholdningsformater idag fungerer politisk mobiliserende. Moore var tidlig ute og satte en ny standard, men er ikke lenger alene. Flere formater og genre i massemediene blir idag virksomme i en utvidet politisk offentlighet, på samme måte som f.eks Team Antonsen, Torsdagsklubben og stand up artister er blitt det her hjemme. Også kunstprosjekter trekkes inn, og det foregår for tiden en repolitisering av kunsten langs utenrikspolitiske konfliktlinjer. Ambassadører tar seg til rette på utstillinger og klager på kunstverk: kunsten provoserer igjen og 9/11 har utvilsomt mye med den saken å gjøre. Men mens kunstverk lett blir avhengig av selve provokasjonen for å bli virksom i den brede offentlighet, tar Moore filmens autoritet, dens distribusjonsmuligheter og kommunikative umiddelbarhet i bruk.

At det er en film, blir et poeng i seg selv, for Moores estetikk og stil er først og fremst fjernsynets og propagandafilmens. At det også fungerer på film idag, eller kanskje særlig fungerer på film idag, sier også noe om filmens utflytende posisjon i dagens digitaliserte medieorden. Det er ennå noe aura og oppmerksomhet å hente i filmstjernenes og filmprisenes verden. Etter sigende satser Moore nå på en Oscar eller to. Er du for eller i mot?

Comments (2)