Plirende inn gjennom Lautoms vinduer slår det meg for første gang i møte med en utstilling at jeg er på vei inn i et distinkt maskulint univers. Inntrykket bekreftes straks jeg er over dørstokken og konfronteres med den enorme collagen Hustler Holiday 2008 der samtlige sider av et nummer av pornobladet Hustler er limt sammen til ett stort bilde, og deretter overstrøket med sort blekk. På avstand ser det ut som en blåsort flate der buklingen i det tynne magasinpapiret skaper en skimrende speileffekt. Men man skal ikke bevege seg mange skritt nærmere før man får øye på vrimmelen av nakne pornomodeller som lever ut et akk så forutsigbart liv bak den sorte laseringen. Det tynne laget av sort pigment fungerer som et filter der alle de unødvendig detaljene – pudderet, kroppsoljene og de obligatoriske rekvisittene som lakkpumps og blonder – forsvinner. Tilbake står det moderne pornografiske bildets essens; den nakne kvinnekroppen som bukter og vrir seg i unaturlige stillinger for å fremheve de kroppsdelene og – åpningene som fremkaller maksimal tenning.
Allerede her blir vi introdusert for et tilbakevendende tema i Juan-Pedro Fabra Guemberenas kunstnerskap, nemlig hvordan det å skjule noe samtidig innebærer å fremvise noe annet. Vi kjenner det igjen fra billedserien Black Madonnas fra 2009, også den basert på pornografiske fotografier av kvinner der alt i bildet bortsett fra øynene, og noen steder også munnpartiet, var dekket av opak, sort maling. Det var en tildekking som av enkelte kritikere ble lest som en beskyttende gest, en gest som gjenopprettet verdigheten til den avbildede som ble utsatt for betrakterens begjærsfylte blikk. Samtidig var det et dyrisk element i de kattaktige øynene, som stirret mot betrakteren fra et sort intet, som motsatte seg alle forsøk på en entydig etisk lesning. Styrken i Madonna-serien var at den kamuflerende gesten overførte det billedskapene arbeidet til betrakteren, som stod fritt til å projisere egne mentale bilder inn i arbeidene. I den store collagen på Lautom avsløres litt for mye. Den umiddelbare spenningen i å studere en skamløs fremvisning av penetrasjoner og kjønn i full offentlighet erstattes raskt av den kjedsommeligheten som nesten alltid melder seg i møte med stereotypiske bilder.
Et stort grått stativ i tre som troner midt på gulvet varsler en dreining mot et annet, mer voldelig univers. Dimensjonene kan minne om et huskestativ, men støttebena er ikke der for å skape maksimal stødighet for lekende barn, men for å sørge for at stativet, en galge, ikke svikter sin eneste funksjon; å ta liv. Bak den dystre konstruksjonen kalt |||| || dukker det første av to vegglerreter frem. Laget av grått malerilerret og grunnet med kamuflasjefarge mimer disse bildene den militære estetikken, hvis eneste funksjon er å skjule noe ved å la det gli inn i omgivelsene. En estetikk som med tiden er blitt transformert til et fashion-statement hos alt fra moteskapere til blitzere. Pålimt opprevede fototrykk av søppelberg, geværstabler satt i brann og våte, forstørrede edderkoppøyne, spilles det på den vante troikaen av fattigdom, krig og miljøkatastrofer. I det ene arbeidet proklamerer pålimte bokstaver at «The South will rise again». Men dette gamle slagordet fra de amerikanske sørstatene, er så ute av kontekst at det er umulig å vite hvilket «south» det her er snakk om. Det kan like gjerne befinne seg sør for Texas eller Sahara. I det andre Kampanjebanneret, som kunstneren kaller dem, er teksten vanskeligere å gripe. Dels skyldes det at noen av de sjablongaktige bokstavene er fjernet eller overmalt, dels at teksten – en strofe fra Walt Whitmans dikt To Foreign Lands – er kjørt gjennom Google Translate via en rekke europeiske språk, og så tilbake til engelsk. Det er en «bablifisering» som motsetter seg bannerets grunnidé, som går på å tale i klartekst og mane til handling. Fabra Guemberenas grep med å forkludre og pulverisere et budskap kan leses som en kommentar til en samtid som har tatt et oppgjør med de politiske og de utopiske ideologienes enkle løsninger, men der kompleksiteten og informasjonstetteheten skaper nye former for fremmedgjøring og ikke minst, en intens følelse av handlingslammelse.
Utstillingens sist verk er det tjue minutter lange videoarbeidet Noventa y tres. Tittelen henspiller på United Airlines Flight 93, flyet som endte som endte opp som et svidd krater på et jorde i Pennsylvania, etter passasjerenes forsøk på å gjenvinne kontroll over det kaprede flyet 11. september 2001. Fabra Guemberenas film er klippet sammen av en rekke Hollywood-filmatiseringer og dokumentarer om terrorangrepet. Den begynner lovende med en katastrofescene der en klynkende hund løper hvileløst opp og ned en flytrapp som står mellom to ribbede flykropper. Videoen beveger seg raskt inn i mer kjent lede. Vi ser opptakten til katastrofen, fra de ventende passasjerene på flyplassen til terroristene trer frem og kabinen fylles av Allah Akbar-rop, hysteriske kvinnestemmer og lyden av knusende glass. Teknikken er collageaktig med forskjellige filmklipp simultant til stede i skjermbildet, noe som bidrar til en fortettet handling. I tillegg er det lagt inn enkelte verfremdungseffekter: Supermann trer gravitasjonsløst inn dørene som en reddende engel mot slutten av filmen, og underveis er det også klippet inn en pornofilmscene der en flykaptein lar flyet falle fritt mens han penetrerer en yppig flyvertinne. Men disse elementene er hverken absurde nok til å tilføre noe humoristisk, eller føre til produktive forstyrrelser i det relativt realistiske filmuniverset – hvis ikke tanken er å peke på en felles irrasjonell basis for det religiøse og det seksuelle begjæret.
Et av kriteriene for at appropriasjonsbaserte kunstverk skal fungere er at det som var komplett og meningsfylt i èn kontekst (her Hollywood-filmen) fremkaller en ny virkelighet – samtidig som båndene tilbake til den opprinnelige betydningen ikke kuttes helt, men ligger der som en pulserende resonansbunn. Appropriasjon er med andre ord en balansekunst, og kanskje er den ekstra vanskelig når råmaterialet er hentet fra en så innarbeidet konvensjon som katastrofefilmen. I Noventa y tres tilfører den kunstneriske remedieringen lite nytt til det eksisterende materialet. I likhet med Hustler Holiday 2008 blir det for eksplisitt, for overfladisk, til å fremkalle noe som er intellektuelt eller emosjonelt skjellsettende.
