Inn & Ut: Everything You Do Is a Balloon

Den 23. mai ble Hordaland kunstsenter omformet til en piknikplass som samlet kunstnere, kritikere og skribenter. Pikniken fungerte som det første utkastet til denne artikkelen.

 

Den 23. mai ble Hordaland kunstsenter omformet til en piknikplass hvor kunstnere, kritikere og skribenter var invitert til en kveld med mat og drikke, fremvisning og diskusjon av sine egne kunstverk, og verk av andre kunstnere, kritikere og skribenter.

Dagen var verken solfylt eller varm, men pikniken sto tross alt for en symbolsk…

«Hallo?»

«Daniela? Dette er Jonas, fra Kunstkritikk i Oslo.»

«Jonas, hei! Fint at du ringte, siden jeg akkurat har begynt på teksten. Vi burde diskutere ideen min før jeg fortsetter. Jeg snakker ikke norsk og får ikke noen skikkelig følelse for nettstedets profil… jeg lurer på om den type tekst som jeg har tenkt på passer inn i den redaksjonelle profilen…»

«Fyr løs.»

«Vel, Anne Szefer Karlsen, leder for Hordaland kunstsenter, inviterte meg til å være gjesteskribent/-kurator i mai for å gjøre undersøkelser og skrive en faktabasert skjønnlitterær tekst. Kort fortalt benytter jeg meg av det skapende potensialet i språket og skriving som en litterær strategi for kritisk undersøkelse av samtidens kunstneriske verk, praksiser og tankemodeller.»

«Ja, hun fortalte meg om arbeidet ditt. Det er derfor jeg tenkte det kunne være interessant å ha dine tanker om hva du ser og opplever i Bergen.»

Tommy Olsson, Puss & Kram (1h), 1995.

 

Tommy Olsson, Puss & Kram (1h), 1995.

«Vel, det er det som er saken. Jeg føler ikke at jeg kan gjøre noe som er basert på ren observasjon, en måned er for kort tid til å trekke noen konklusjoner uten å risikere en overfladisk lesning av de prosessene som er på gang på den lokale kunstscenen. Kanskje det er fordi jeg er fra Brasil, noe som gjør meg allergisk mot å konstruere en enkel forståelse basert på løse antagelser om annethet, uansett hvor godt teoretisk begrunnet de er. Slike antakelser brukes gjerne til å rettferdiggjøre generaliserte målesystemer for kompliserte kulturelle strukturer. Det er ikke sjelden at artikler i utenlandske tidsskrifter bruker betegnelsen «brasiliansk kunst» eller til og med «latinamerikansk kunst» for å beskrive en formodentlig homogen samling verk som skal bli gransket av europeiske/nordamerikanske øyne for å oppfylle deres identitetspolitiske agenda som igjen skal brukes i akademiske tekster og internasjonalt pressemelderi. Denne fremgangsmåten er ladet med den epistemologiske brutaliteten fra kolonitiden, kamuflert som kunstnerisk/intellektuell diskurs. Jeg antar det er spørsmål om et etisk valg. Det å våge å skrive noe som helst, og derigjennom påstå eller bekrefte noe, medfører at hvert valg av verb, substantiv, adverb eller adjektiv alltid er et spørsmål om å handle etisk (noe som skiller seg fra å handle moralsk). Derfor, hvis jeg skal skrive noe om Bergen, føler jeg at det skulle være fra en deltagers perspektiv.»

«Ja, jeg vet hva du mener. Vi har hatt lignende opplevelser med betegnelser som «nordisk kunst», som rett og slett var upresise. I disse dager har den kategorien fullstendig gått i glemmeboken, på godt og vondt. Uansett er det annerledes enn det du beskriver, siden vi er en del av Europa, skjønt vi i lang tid har blitt utelatt fra den vestlige Kunsthistorien, kanskje med unntak av Munch.»

«Ja, jeg merket i den litteraturen jeg kunne finne på engelsk på Bergen Kunstmuseum, for eksempel, at de nærmer seg samtidskunst på en ytterst formalistisk måte. Det er tydelig at diskursen fremdeles er lånt fra en konservativ kunsthistorisk tilnærming. Det er med andre ord merkelig å se at den samme modellen man tidligere var utelatt fra blir brukt så fort den globaliserte økonomien krever at den forhenværende «periferien» inviteres inn i varmen.»

«Absolutt. Under blomstringstiden til «nordisk kunst» på nittitallet, var det nøyaktig dette de mest interessante kunstnerne og kuratorene utfordret: den påtvungne diskursen som handlet om en regional identitet. Men, på den annen side, denne opposisjonen gjorde dem avhengige av nøyaktig den internasjonalismen som utgjorde grunnlaget for den senmoderne kunstdiskursen. Jeg ville anta at heller ikke Brasil er immun mot den logikken.»

Arne Skaug Olsen, what has been seen cannot be unseen, web-basert arbeid: http://arneskaug.no/unseen.jpg

«Nei, det er det ikke… du har rett… uansett, jeg vil prøve å få med denne diskusjonen i teksten. Jeg tror det er viktig. Men jeg var i gang med å fortelle deg om å skrive teksten basert på en deltagers perspektiv i motsetning til på ren observasjon… Forrige uke var jeg vertskap for en kunstpiknik på Hordaland kunstsenter. Pikniken var ikke et tilfeldig valgt format: ideen var å «kuratere» en situasjon jeg så eksisterte allerede, men bare latent. Ut i fra samtaler med kollegaer skjønte jeg blant annet raskt at Bergen har en form for «en-av-hver»-kultur: en Kunsthall, et Kunstmuseum, et Kunstsenter, et større galleri, og så videre. Likevel, på grunn av den utrolig godt organiserte og utrettelige støtten til kunst og kultur fra det offentlige, har nesten alle kunstnerne jeg har truffet sitt eget atelier i en bygning – eller et kunstnerkollektiv, som de kaller det – sammen med 20 eller 30 andre kunstnere… Det virker som om den nåværende infrastrukturen i det lokale kunstsystemet ikke klarer å romme all den kunsten som blir produsert.

Denne problemstillingen får meg til å tenke at tilgjengelighet kan ha erstattet synlighet i logikken omkring produksjon og visning av visuell samtidskultur. Jeg ser at under de små, skjønt velordnete og gavmilde institusjonene og salgsstedene i Bergen, er det en eksponentiell vekst av arbeidende kunstnere hvis produksjon risikerer å aldri komme ut av atelieret, bortsett fra å bli dokumentert på websider. Men jeg er tilbøyelig til å mene at en slik form for sirkulasjon av kunstverk er utilstrekkelig til å fôre eller gi ny betydning til samtidens kunstproduksjon. Myten om den frigjorte tilgangen til nyttig informasjon som internettet har brakt på bane, sammen med eventyret om globale nettverk og fordeling av kunnskap, har vist seg å være nettopp dette: en myte… Jeg tror at det noen kaller digital kultur (som egentlig er et annet navn for spekulativ kapitalisme), i realiteten har berøvet oss for følelser og fostret engstelse ved å la individer hanskes med en utilstrekkelig forestilling om globalisert internasjonalisme. Utbredelsen av biennaler er et eksempel på det i kunstverdenen.

Det skal visstnok bli en triennale i Bergen, er ikke det riktig? Vet du hvordan dette har blitt håndtert? Gjennom Kulturrådet eller Bergen kommune? Begge?

Vebjørn Guttormsgaard Møllberg, Anti-Reproductive Material, video, 6min.

 

Vebjørn Guttormsgaard Møllberg, Anti-Reproductive Material, video, 6min.

For å komme tilbake forslaget til Kunstkritikk… etter å ha merket meg at det en betydelig mengde kunstpraksiser i atelierene, spurte jeg noen om kunstnerne har for vane å arrangere noen form for aktiviteter seg mellom – la oss si, atelierbesøk, selvpresentasjoner, uformelle kortvarige utstillinger, forelesninger – hva som helst egentlig, for å sirkulere arbeidene sine utenfor produksjonsstedet. Atelierer har visstnok holdt noen åpningsfester, men ingenting mer konsekvent eller regelmessig.

Hensikten med å være vert for pikniken – et kollektivt, organisert arrangement – var å oppmuntre denne utadrettede bevegelsen; men det var også et symbolsk samhørighetsinitiativ; for å kanskje klare å innføre nye muligheter eller formater hvor kunst – praksis, skrivning, kuratering og visning – kunne virke på hverandre utenom det tradisjonelle utstillingsformatet. Det er det jeg ønsker å skrive om.»

… feiring av samhørighet, idet kritikere presenterte sitt kunstneriske arbeid, kunstnere var kuratorer for andre kunstneres verk eller brakte sine egne arbeider til midlertidig installasjon på Hordaland kunstsenter. Pikniken fungerte som det første utkastet til denne artikkelen, mer enn en «kuratorisk hendelse». Det ga støtet til at et arrangement ble det forberedende utkastet til en tekst, isteden for å være emne for diskusjon i en tekst, …

«Hallo, kjære Anne.»

«Hei, kan du se meg?»

«Nei, ikke enda. Du må nok skru på kameraet… der, nå kan jeg se deg…»

«Hvordan har dagen din vært? Er du endelig «skribent med en deadline»? Hvordan går det med skrivningen?»

Ellen Ringstad, Micromutant I, 2007.

«Å, ikke så verst. Jeg fikk ikke snakket med Jonas før i går kveld. Så jeg har bare så vidt begynt, egentlig. Før du ringte skulle jeg skulle akkurat til å skrive at den tradisjonelle formen for kunstkritikk mangler den spontaniteten som finnes i måten visse typer samtidskunst og -kultur manifesteres. Jeg er så glad for å ha gjennomfør pikniken! Fra begynnelse til slutt, både på et personlig så vel som et profesjonelt plan, har jeg blitt lettet, vil jeg påstå, over å vite at det fremdeles er rom for spontanitet og risiko i samtidskunsten. Jeg må takke deg, Petra, Eva og Mari for å ha stolt på meg og arbeidet for å realisere dette arrangementet. Jeg visste ikke på forhånd at dette ville være en del av mitt gjesteopphold og – hvor lenge var det? – bare ti dager etter at jeg først nevnte ideen til de ansatte, fikk vi til et slikt arrangement helt på siden av det fastlagte programmet.»

«Ja, jeg er også glad for det. Hvis man tenker på det; så godt som siden slutten av 1800-tallet har samtidskunst handlet om å ta risikoer og å være spontan. Ta Gustave Courbet, for eksempel. Han ble vraket av Akademiet og til og med av Salon des Refusés. Han reagerte med å åpne sitt eget atelier for publikumsbesøk, til det som kan ha vært den første separatutstillingen noensinne. Etter det kom det noen tiår fra begynnelsen til midten av det tyvende århundre med avantgardens sterke kraft av kunstnerisk originalitet. Men fra og med tidlig nittitall– post-Thatcher-Reagan, postindustrielt liv, post- murens skarpe skille – ser vi at store institusjoner benytter et enormt arsenal av byråkratiske og ekstreme forholdsregler i et forsøk på å garantere at risiko og spontanitet blir forsiktig presentert, til og med glamorisert.»

«Ja, jeg er enig. Jeg prøvde å få tak i Benet Rossells film Ceremonials fra 1975 til pikniken, men fikk det ikke til. Filmen er aldeles nydelig og den ville ha vært perfekt til dette arrangementet. Det er en eksperimentell dokumentar som uten system viser scener fra forskjellige slags ritualer og seremonier som finner sted både offentlig, i urbane områder, så vel som privat, i mer hjemmelige omgivelser. Men det er lydsporet som gjør at filmen i seg selv framstår som et ritual: gjennom hele den16 minutter lange projeksjonen hører vi en skingrende, monoton lyd, som opphever ideen om et tidsbasert medium. Som i ethvert ritual er det en spesiell form for overgangsrite, lyden plasserer filmen i rommet hvor symbolsk forvandling finner sted i høy fart, men svevende, for det skjer i rommet mellom det som har vært og det som kommer; et rom hvor spesielle regler for varighet er bestemt av deltagerne: et tomrom, et hull i vevet av alminnelige hverdagsopplevelser.

Heidi Nikolaisen, fra utstillingen A Proposal for Articulating Works and Places, Palais Bahia, Arts in Marrakech 2009.

 

Heidi Nikolaisen, fra utstillingen A Proposal for Articulating Works and Places, Palais Bahia, Arts in Marrakech 2009.

Jeg sendte kunstneren en e-post og ba om tillatelse til å vise den, siden filmen er del av samlingen til MACBA i Barcelona. Jeg ville prøve å unngå maset med å måtte gå gjennom institusjonslån, kontrakter, osv. Alt skjedde så hurtig at jeg trodde en kunstner som arbeidet på motkulturscenen i 60- og 70-årene – en tid preget av radikal eksperimenteringsfrihet – kunne ha sympati med trangen til noe mer spontant, slik vi hadde som mål med pikniken i en (kunst)verden hjemsøkt av begrensninger og forutsigbarhet.

Jeg mener, jeg fikk hans e-postadresse gjennom en felles venn som allerede hadde nevnt til ham hva jeg ville kontakte ham for, selv før jeg gjorde det. Det var ikke en siste liten-handling fylt av nostalgi over en hippiefortid, nei. Det var en seriøs anmodning fra en ung kurator som så muligheten i Bergen – på grunn av særegenhetene ved dette stedet som vi har snakket om denne måneden – til å samarbeide om å konstruere mening om kunst og kultur på en mer oppfinnsom måte. Jeg fikk ikke svar.

Kanskje det var naivt fra min side; kanskje neoliberalismens ring ble sluttet og bet halen av det som er dristig og spontant for deretter å handle med det til høye priser på børsen. Men på Hordaland kunstsenter, oss imellom, nesten uten å merke det, oppsto en uforutsigbar mulighet for en virkelig spontan aksjon, innimellom andre prioriteringer, innimellom faste rammer, innimellom overskyete dager, som satte i gang et antall ikke-lineære og ikke-hierarkiske eventualiteter for nye måter å konstruere mening.»

… var forståelsen av at diskurs ikke kan rangeres over den kunstneriske kunnskapen som oppstår fra erfaringer man har levd gjennom. Uansett hvor opplagt dette høres ut, peker det ikke desto mindre mot forskjellen mellom institusjonalisert diskurs og språk. Det første kjører bulldozer over kunnskapsemnet; det andre instrumentaliserer dets levedyktighet …

«Hei, Anne. Unnskyld at jeg ringer deg tilbake like etter at vi har lagt på. Et raskt spørsmål: tror du Jonas vil publisere stillbildet jeg knabbet fra MACBAs webside? Det vi brukte til å illustrere piknikinvitasjonen vi sendte ut overalt uten å bry oss om opphavsrett? Jeg vet ikke om jeg kan foreslå det. Vel, kanskje… Uansett, jeg må tilbake til teksten ellers kommer jeg aldri til å få den ferdig.»

Diskussion