Hvordan holde publikum i age

Det virker som om Mugaas har anlagt en behendig mangel på villet perfeksjon her. Men det som ikke er tydelig estetisk kan bli det på en annen måte, ved å holde seg på vippen.

Nåtidig kunstfotografi forstår seg selv gjerne i hemmelig motsetning til det klassiske øyeblikksfotografi. Fotografiets momentane karakter inviterer jo til ideen om at det treffende øyeblikk evner å fange en hendelse eller situasjon på en essensiell måte, uten at øyeblikksfotografiet krever at man abonnerer på en slik ide.

Innen fotografiet som forstår seg som kunst er det imidlertid ikke like klart at det er en hendelse eller en situasjon man vil fange opp. Det innebærer at publikum selv blir henvist til å finne ut av hvilket prosjekt kunstneren beskjeftiger seg med.

Så også hos Eline Mugaas’ siste utstilling Bridge & Tunnel på Galleri Riis. For å holde seg til tittelen viser utstillingen et antall broer, mens det er såvidt vi skimter en tunell. Det kan få en til å lese bildene av bygninger og interiører på Manhattan og fra New Yersey som varianter av tuneller. Broene, som det overliggende, holder deg unna grunnen – mens bygningene danner menneskenes hule, hvor man kan skjule seg for omverdenen og dens mange farer.

Utnytter mørket
Ved første blikk kan disse bildene til Mugaas virke distanserte og kjølig-betraktende som bilder av ikke-situasjoner, godt tilpasset det å ta ikke-stedene på alvor. I og med at bildene virker betraktende i stedet for fangende, henvises publikum til selv å gi sitt besyv for å gi bildene mening, hvilket gjør at en holdes i age. Det dokumentariske og det som kan virke budskapsløst, suger oppmerksomhet ved ikke å gi så mye av seg selv, hvilket gir verkene en tilbakeholdenhet som øker kunstverdien.

Det er som om bildene er tatt med et blikk vi ikke har og som gir dem en verdi innenfra som vi såvidt kan skimte. Men det åpner også for at vi kan se bildene i et annet lys og med en annen verdi. Bildene kan være tatt med et nostalgisk blikk, men det er ikke tydelig at de er det. Det er slitne bygninger og forlatte industriområder, men uten at det er noe trist over det øde eller noe sentimentalt over at tiden går. Bildene er ikke tydelig ladet med følelser.

De mørke interiørbildene som befolkes av personer, skiller seg her ut fra de mange rene eksteriørbildene. Eksteriørbildene viser en tilstedeværelse i et landskap av bygninger og andres tidligere aktiviteter, mens interiørbildene danner en stille dramaturgi ved å utnytte spenningen i mørke til sin fordel. Det er som om det innadvendte inneliv er et resultat av beskyttelsestrang i forhold til en brutal og ukjent utenomverden.

Meditativt
Det virker imidlertid som om Mugaas har anlagt en behendig mangel på villet perfeksjon her, som hjelper bildene på sikt. Når et bilde er tatt gjennom kvist og buskas fra en tilsynelatende vilkårlig høyde, er det tydelig at man vil distansere seg fra foto som estetisk sukkertøy. For et for estetisk fotografi truer med å bli uspiselig ved å bli så søtt at det ikke lar seg øyne på sikt. Men det som ikke er tydelig estetisk kan bli det på en annen måte, ved å holde seg på vippen.

Mugaas har også tatt en serie bilder i fart, fra en bil eller lignende. Her fungerer de bevegelsesuskarpe elementene nær fotografen som en vag ramme for utsikten og vinner et gjenkjennelig og avslappet preg. Meditativt og beroligende, slik det er å være fanget i en farkost.
Det er ingen enkel sak å lage et foto som står seg. Men et foto som er tatt ned så det ikke blir for perfekt og også unngår å bli for tydelig uttalt, kan være veien å gå.