En sterk lukt slår mot meg idet jeg trer inn i Bergen Kunsthall og masterutstillingen til avdeling for kunst ved Universitetet i Bergens Fakultet for kunst, musikk og design (eller Kunstakademiet, som man lettvint kalte det i gamle dager). Odøren kommer fra Christine Bouchés betongavstøpninger av gulvet i skolens utendørsatelier (Perfect state) og en haug pent brettede tøystykker behandlet med en blanding av fiskeolje og tjære (Twenty-nine folded textiles). Verkene står nøkternt plassert inntil veggen, som om man møter dem på en hvilken som helst dag i atelieret. Tross dette tilbakelente og liflige anslaget, er utstillingen, som har fått tittelen I could only see the back of it, likevel langt på vei den mest polerte jeg har sett av sjangeren.
I The Slow Decay of Wood har Odin Austefjord plassert en trestokk inni et monter, der treet er i ferd med å brytes ned av et tykt lag hvit sopp. Gjennom glasset og et lag dugg kan man betrakte forråtnelsen som sakte konsumerer det som ved første øyekast minner om en marmorsøyle. Den høystrakte hvite formen speiles i Maisen Klemp Pedersens Beasts of the Earth, der ti steilende hester er satt sammen til én stor skulptur – dommedagens fire ryttere flerdoblet. Apokalypsen har dog fått en mer minimalistisk form enn det som er typisk for denne bibelske fortellingen, og den er sågar laget av resirkulert papir fra tidligere prosjekter ved fakultetet. I typisk gen-z-ånd er det som om kunstneren i møte med krisen har vendt blikket innover, gjort en mindfulnessøvelse, og sagt til seg selv «keep calm and carry on recycling».
Lisa Rytterlunds Group of Cool S er oppkalt etter det kjente og kjære drodlingsmotivet som på mystisk vis har spredd seg til barne- og ungdomskoler over hele verden. Her er symbolet blitt fellesnevner for en serie avstøpninger av kumlokk, som gaper over både geometriske mønstre og konkrete motiver som Bryggen i Bergen og logoen til Statens vegvesen. Jeg har sansen for lokalt forankret materiallek som dette, der hverdagslige motiver som vi bergensere daglig trasker forbi i regnet løftes frem i kostbare materialer som porselen. Verket inngir dessuten det ellers stilrene gallerirommet med en befriende uformell attityde.
Rytterlund rammes inn på hver sin side av veggdekkende verk: Mens Hannah McDonalds abstrakte trykk (A line with a mind of its own) transformerer repetitive tegneprosesser i studio til noe stedsspesifikt ved å blåse dem opp til store veggtrykk, tilfører Henriette Mauritz Nordbecks femdelte tekstilverk Jevndøgn en rolig varme som står seg godt i kontrast til de fargegjerrige naboverkene. Der utstillingen ellers er preget av en gjennomgripende idédrevet prosedyre, byr den håndvevede damasken på en fin anledning til å beundre det stillferdige arbeidet som har inngått i produksjonen av det vakre plantefargede tekstilet.
Men det er ikke slik at tidkrevende og teknisk imponerende verk er fraværende i resten av utstillingen. Her kan nevnes Loulou Buxbom Bøgeskovs to timer lange film Majer Majgit mor eller Majbritt, som følger kunstnerens mor i dagligdagse situasjoner som dansk expat på Cuba mens hun forteller om barndomstraumer. Jeg har også sansen for Yasemin Orhans korte stop-motionfilm The Zit, som utfordrer situasjonskomediens konvensjoner med utgangspunkt i det gjenkjennelige scenarioet der noen har fått en stor kvise midt i pannen. Plutselig blir bildet granulert og de tre jentene som filmen følger, blir om til dyr. Vi ser dem nå gjennom kvisen, som bokstavelig er blitt et tredje øye og anskueliggjør tingenes essens. Mens venninnenes «spirit animals» er katt og due, viser det seg at hovedpersonens er noe så usexy som et bjørnedyr. Hun betrygges med at de merkelige mikrodyrene tross alt er svært motstandsdyktige.
Sett i lys av omkringliggende verk med tydelig politisk klangbunn, er jeg fristet til å tolke selv denne «cringekomedien» som en kommentar til den turbulente samtiden, der det nok kan være en god idé å trene opp både fysisk og mental motstandsdyktighet. Eksemplarisk for en mer eksplitt samfunnsbevissthet er Sayeh Kazemis Untameable, en stor og tilgriset oljetønne. I en performance på åpningskvelden opptrådte Kazemi som et skittent, grått vesen fullt av sigarettstumper som publikum skulle plukke av henne og tønnen med lange pinsetter. Verket, som er tonesatt med actionmusikk komponert av Ryan Nejatian, er angivelig en kommentar til hvordan klimaaktivister i Iran er blitt innesperret i oljetønner som en form for tortur. Kazemi gir et levende bilde av fremtiden dersom vi ikke setter en stopper for pågående miljøødeleggelser, samtidig som det i norsk kontekst rommer en tydelig kritikk av vårt eget globale ansvar som oljenasjon.
En rød tråd i utstillingen er en introvert uhøytidlighet, der humor er verktøy i møte med vanskelige situasjoner. Men dette gjelder ikke alle. Det er påfallende at de mest eksplisitt politiske verkene er laget av utenlandske studenter, som nok kjenner realitetene på kroppen i større grad enn sine nordiske medstudenter. Denne diskrepansen er tema i Carol Stampones imponerende nyanserte og tankevekkende she is an open book, der hun bruker egne og kvinnelige familiemedlemmers erfaringer som grunnlag for en poetisk fortelling om betydningen av kjønn og etnisitet i møte med verden. Uferdige strikkeprosjekter tyter ut av kommoden som er installasjonens gravitasjonspunkt. Inni sitter hun og strikker under åpningen, og jeg får inntrykk av å være vitne til en manuell helbredelsesprosess.
Over inngangsdøren til kunsthallens største sal strekker August Sandbergs malerifrise Spor av noe seg over tre vegger. Sandbergs flyktige situasjoner på spekteret fra det hverdagslige til det sakrale samtaler godt med Johanna Sevholts to abstrakte malerier hengende fra keramikkstativer, supplert av et korallignende rør som fungerer som høyttaler for et lydverk. (The Sky is the Most Beautiful at Week Eleven). Det vi hører er kunstnerens mor som beskriver minner av hvordan himmelen så ut i uke 11, som ifølge henne er uken i året da himmelen er på sitt vakreste. De to maleriene er forsøk på å fremstille himmelen basert på morens skildringer.
Dorota Dziongs Interstitium er et estetisk kontrapunkt til de eteriske maleriene. En haug med rot er hentet fra kunsthallens lager i kjelleren og pakket inn i et et tynt lag av gjennomsiktig plast. Jeg drar kjensel på de fargerike klappstolene fra Landmark Cafés uteservering, samt diverse forbruksvarer som toalettpapir, såpedispensere, pappesker med mer. At den stygge haugen kun er delvis synlig gjennom plastdekket fungerer som en kommentar til transparens eller synlighetsproblematikk i kunstinstitusjoner, der visse ting løftes opp på pidestall mens alt det mindre flatterende typisk stues vekk.
Verkene til Sara Lindberg Hansen (To Carry Elusive Pale Drops), Nina Eriksson (an old dyke in the flesh who is an emblem for the rest) og Collen Clever Orishaba (Victory, Forever rain, A little blink, The flash, Resilience og Nkezuura (I traced my way)) omhandler på hvert sitt vis kjønn, seksualitet og identitet, dog med svært ulike uttrykk. Orishaba viser en høystrakt kvinneskikkelse sammensatt av fargesterke tekstiler. Som slør i sterk motvind flyr de fra kronen hun har på hodet til veggene bak henne, der de danner rammen for et skulpturelt stillbilde. Naboverkene er mer konseptuelle. Mens Lindberg Hansen tweaker en dansk folkeeventyrskikkelse gjennom en stålstruktur med lenker og rosa keramikkelementer, kritiserer Eriksson idéer knyttet til seksualitet med et enormt nøkkelknippe hengende fra taket i en sort PVC-reim. Store nøkkel-puter i «lesbete» tekstiler som dongeri, rutete flanell og PVC brer seg utover gulvet sammen med et hvitt silkestykke med påskriften «realistic sex».
Mer beskjeden når det kommer til størrelse er Line Søndergaard Poulsens Manual Machine, en interaktiv skulptur bestående av to pedaler som man kan tråkke på for å få to beige silikonsverd til å fekte med hverandre. Denne matcher den subtile humoren i Kaja Havens Ticklings, der to rynkete poteter er på vei mot en buet hvit utstillingsvegg. Bak veggen gjemmer det seg en sliten purreløk som sitter og slapper av foran små diskolys. Purren går igjen i kunsthallens overetasje der Haven har spredt diverse rot som ledninger og tomme pappkopper i det som utgjør scenen for en vittig performance som spiller på usikkerheten og forventningene som oppstår når en forestilling tilsynelatende ikke går helt etter planen (Witnessing a yawn or sexual activity). Både Poulsen og Havens prosjekter har høy underholdningsverdi, men de sliter med å gripe oppmerksomheten blant alle de store og visuelt mer uttrykksfulle verkene i rommet.
Med tanke på dimensjonene og det rotete uttrykket til mange av prosjektene, er det imponerende å få til et såpass oversiktlig og profesjonelt uttrykk som man har i denne utstillingen. Jeg savner imidlertid flere spor av fellesskap og kollektive prosesser. På åpningen overhører jeg noen hviske at de har følelsen av å være på en internasjonal kunstmesse, og jeg skjønner godt hva de mener: Isolert sett holder masterprosjektene imponerende høy standard, men som helhet er utstillingen i ryddigste laget.
