Flytets melankoli

Den apatiske postkolonialismen som dominerer i utstillingen Transcultural Flux på Bergen Kjøtt og 3,14, får drahjelp fra et opprørsk arkiv.

Danica Dakić, El Dorado, 2006/2007. Foto: Adriana Alves.
Danica Dakić, El Dorado, 2006/2007. Installasjonsbilde fra 3,14. Foto: Adriana Alves.

Det «transkulturelle», som påkalles i tittelen til utstillingen Transcultural Flux på Bergen Kjøtt og 3,14, kan sies å være en forløper til den postmoderne postkolonialismen. Begrepet ble brukt første gang av den kubanske antropologen Fernando Ortiz i 1940-årene. Ortiz’ ideer har fått en viss utbredelse blant annet i Canada, hvor et transkulturelt tidsskrift ved navn Vice Versa er blitt stiftet. I utstillingsteksten kan vi lese at dette tidsskriftet har som mål å bygge opp en ny humanisme basert på en økt forståelse for kulturelle forskjeller. I essayet hun har skrevet til katalogen omtaler kurator Malin Barth denne økte forståelsen som «a recognition of the other». Transcultural Flux kretser altså i stor grad rundt problemstillinger knyttet til hvordan vi forstår «den andre».

Forståelsen av den andre og de etiske aspektene omkring presentasjonen av den andre, har også vært et av hovedtemaene i det postmoderne prosjekt. Men ifølge filosofen Gillian Rose, er nettopp det etiske aspektet et av problemene ved postmodernismen. Rose mener postmodernismen representerer en ekstrem reaksjon på modernismen; den forsøker å ta absolutt avstand fra alt modernismen representerte, som troen på fremskritt, metanarrativer og menneskelig fornuft. Målet er en ny etikk som skiller seg fra den vestlige og som ikke er besudlet av moderne rasjonalitet. Men denne nye etikken er vag og udefinerbar og gir, hevder Rose, opphav til melankoli. Melankolien skiller seg fra vanlig sorg i det at melankolikeren har oppgitt sorgens innhold. Det eneste som gjenstår er en tom, estetisert form hvor en ender med en form for objektivisering.

Installasjonsbilde fra Bergen Kjøtt, med arbeider av Agnieszka Kurant og Nevin Aladag. Foto: Adriana Alves.
Installasjonsbilde fra Bergen Kjøtt, med arbeider av Agnieszka Kurant og Nevin Aladag. Foto: Adriana Alves.

For Fredric Jameson, en annen teoretiker som har arbeidet inngående med postmodernismen, representerer postmodernismen et kulturelt fenomen som er direkte forbundet med senkapitalismens ideologi. Postmodernismen er hos Jameson en mangslungen dominant hvis innhold tillater det meste av kulturelle uttrykk, så fremt de skilter kvaliteter som det temporære, flyktige og singulære. Flyktighet i form av flyt er da også hovedbenevneren i denne utstillingen. I utstillingsteksten kan en lese hvordan det transkulturelle vektlegger flytet som metafor.

Danica Dakićs videoverk El Dorado (2006/2007) føyer seg fint inn i det transkulturelle programmet, der «den andre» først og fremst forstås som kulturell forskjell, altså som noe fremmed. I videoen, som er spilt inn på Kassel museum i Tyskland, har kunstneren instruert unge flyktninger fra et migrasjonssenter til å utføre ulike aktiviteter foran tapeter med motiver inspirert av sagnet om El Dorado, den legendariske byen av gull. Dette museale, estetiserende bakteppet antyder at immigrantenes brutale realitet er lukket for betrakteren. Vi gis ingen muligheter til å gå bakenfor den andre eller til å komme den andre i møte. På den måten er det også fare for at den andre reduseres til et objekt. Hvordan kan en bygge en etikk basert på en slik estetisert og abstrahert forståelse av den andre?

Adriana Bustos, fra The Anthropology of the Mule, 2007.
Adriana Bustos, fra The Anthropology of the Mule, 2007.

Postmodernismens forflatninger bevirkes av dens fokus på fragmenter, nettverk, signaler, mønstre, flyt, sirkulasjon. Disse forflatningene står igjen i fare for å bli rene, estetiserte abstraksjoner. Noe slikt skjer i Nevin Aladags arbeider Pattern Matching red (2010) og Pattern matching (Flowers red) (2012). Hos Aladag er persiske tepper blandet med amerikanske baseballbaner. Det hele fortoner seg dekorativt, flatt og intetsigende, spesielt innen en kontekst hvor en tar for seg alvorlige tema som krig og migrasjon.

I Map of Phantom Islands (2011) av Agnieszka Kurant finnes interessante tilløp. Her presenteres et par verdenskart med noen øyer som enten har forsvunnet eller som ble oppfunnet av kolonister for at de skulle få økt støtte til sine ekspedisjoner. Kunstneren trekker imidlertid noen forvirrende paralleller mellom øyenes og kapitalismens fiksjon. I en artikkel i utstillingskatalogen siterer Adriana Alves kunstnerens oppfordring om å skape en «phantom capital», eller en alternativ økonomi, som skal motarbeide kapitalismen gjennom å virke på en dematerialiserende måte. Men nå opererer jo kapitalismen nettopp gjennom dematerialiseringer og abstraksjoner. Som Karl Marx formulerer det i Det kommunistiske manifest (1848): «All that is solid melts into air.» Det synes altså å være en motsigelse i prosjektet, og en naiv tro på at kunsten kan opponere mot den rådende kapitalistiske ideologi fra en utside. 

Adriana Bustos’ arbeider tar for seg problemstillinger relatert til kolonialisme og kapitalisme. I utstillingskatalogen skriver Cecilia Fajardo-Hill at Bustos arbeider dialektisk, gjennom å sette elementer som hun mener ikke kan separeres, opp mot hverandre. I The Anthropology of the Mule (2007) har hun for eksempel laget en hel serie med collager hvor hun plasserer muldyret, som tradisjonelt er blitt mye brukt til smugling av edle metaller fra Potosi i Peru, i direkte relasjon til kvinner som blir brukt som såkalte «muldyr», altså kurerer, i forbindelse med narkotikasmugling fra Sør-Amerika til Europa og USA. Kunstneren antyder slik at disse kvinnene likestilles med dyr. Hvor godt dette kritiske budskapet egentlig formidles kan diskuteres, men bildene er iallfall visuelt slående.

Ines Doujak & John Barker, Loomshuttles/Warpaths, 2010-2015. Installasjonsbilde fra Bergen Kjøtt.Foto: Adriana Alves.
Ines Doujak & John Barker, Loomshuttles/Warpaths, 2010-2015. Installasjonsbilde fra Bergen Kjøtt. Foto: Adriana Alves.

Loomshuttles/Warpaths (2010-2015) av Ines Doujak og John Barker er et arkiv bestående av to deler: en serie med 48 collage-plakater og to bøker med tekster skrevet av et utvalg teoretikere og kunstnere. Alle plakatene har titler som referer til ulike tekstiler, samt en dato som er forbundet med streiker eller andre tilfeller av arbeidermotstand i tekstilindustrien. En av plakatene viser et bilde fra en tysk avis av en russisk ultranasjonalist på en fotballdemonstrasjon i Moskva, med Balaklava-lue produsert i Andes. Overskriften på bildet er «Velvet» (fløyel) og henspiller ifølge Ines Doujak og John Barker på den europeiske overklassens ekstravagante bruk av dette tekstilet på 14- og 1500-tallet. Plakaten er datert 1954, året for en streik blant kvinnelige, japanske tekstilarbeidere, som fikk avgjørende konsekvenser for japanske fagforeninger. Det interessante i dette tilfellet er imidlertid koblingen mellom den søramerikanske tekstilkulturen og den globale motstanden mot økonomisk utbytting.

Loomshuttles/Warpaths er et verk som ikke konstruerer den andre som en forskjell. I stedet løfter Ines Doujak og John Barker frem det som potensielt binder oss sammen på tvers av ulike kulturer: kampen mot de sosiale skjevhetene den globale kapitalismen forårsaker. Komplekse visuelle referanser og kryss-referanser preger hele arkivet. Arbeidet krever sin betrakter; det tar tid å sette seg inn i det. På lik linje med Bustos’ arbeid åpner arkivet opp for kritiske refleksjoner omkring temaer som kultur, den andre, økonomisk utbytting og klasse, noe som er uvanlig for denne type postkolonialistisk kunst. Begge disse arbeidene er verdt besøket alene.

Danica Dakić, El Dorado, 2006/2007. Stillbilde.
Danica Dakić, El Dorado, 2006/2007. Stillbilde.

Diskussion