Flau Whitney-biennale

Årets utstilling, kalt «Day for Night», henter sin tittel fra en film av Francois Truffaut, La Nuit américaine, og henviser til teknikken med å filme nattscener om dagen ved hjelp av et spesielt filter. Biennalens to kuratorer Chrissie Iles fra Whitney-museet og Philippe Vergne fra Walker Art Center i Minneapolis har forsøkt å knytte utstillingens innhold til tittelen, men uten å overbevise. Utstillingstitler er som oftest konstruerte, og derfor meningsløse. Så også her.

Politisering og resirkulering
I likhet med for to år siden er det også denne gang den politiske kunsten som står i sentrum. Vi ser den samme politiseringen av kunsten i amerikansk film for tiden, uten at denne nødvendigvis fører til noen radikalisering, hverken av kunsten eller samfunnet. Noe annet enn slapp resirkulering blir da heller ikke Mark di Suvero og Rirkrit Tiravanija’s rekonstruksjon av førstnevntes Tower for Peace reist i Los Angeles i 1966 som en kunstnerprotest mot Vietnam-krigen. Rundt 300 kunstnere, også de som var med i den opprinnelige protesten, ble invitert til å bidra med hvert sitt lille kunstverk.

11.september og Irak-krigen har nødvendigvis ført med seg en politisk bevisstgjøring blant amerikanske kunstnere, og de politiske markeringer og standpunkter mot egen regjerings politikk er fortsatt godt synlige. Men selv om engasjementet tydeligvis er der, begynner det nå likevel å anta form av et monotont mantra uten særlig innhold. Richard Serra’s masseproduserte tegning Stop Bush er en effektiv propagandaflyer spredd blant annet over internett, men neppe særlig interessant som kunst betraktet. Men her og andre steder går assosiasjonene til overgrepene i Abu Ghraib-fengselet.

I forlengelsen av Irak-protestene har vi sett en revival av 60- og 70-tallets politiske bevisstgjøring på områder som rase, kjønn og sosiale klasser. Flower Power og Black Panther-bevegelsene dukker opp igjen i nye forkledninger med ny aktualitet, som om ingenting er skjedd i løpet av de siste 30 åra. Særlig tydelig blir dette blant en gruppe fargede kunstnere som både stiller ut individuelt og som gruppe. Den mest markante er kanskje Robert A. Pruitt, som gjennom sine henvisninger til blant annet Nike-logoen reflekterer over de tette bånd som eksisterer mellom mote og svart ungdomskultur, vold og kriminalitet. Pruitt er medlem av kunstnergruppen Otabenga Jones & Associates, som også består av Otabenga Jones og Kenya Evans. Jones er oppkalt etter Ota Benga, en afrikansk pygmé som kom til USA i 1904 og senere ble utstilt i Bronx Zoo. Denne historiske pseudoantropologiske virksomheten danner blant annet bakgrunn for gruppens aksjoner og politiske stunts for å belyse de svartes fortsatt manglende integrering i det amerikanske samfunnet.

Samfunnssatire
I The Complete History of Postcontemporary Art tar tyske Josephine Meckseper også for seg forbrukersamfunnet; hvordan vi som forbrukere ikke lenger kun konsumerer varer, men nyheter, politikk og mennesker. Hennes installasjoner er utstillingsvinduer av varer vi sjelden ser utstilt, men som forteller at alt kan selges, bare innpakningen er den rette.

Politisk, om enn på et mer personlig plan, er også Francesco Vezzolis fiktive trailer til Gore Vidals berømte film Caligula, allerede vist og behørig omtalt på Venezia-biennalen i fjor. Vezzoli bedriver sitt flashy og fascinerende korstog mot forflatningen av kjærlighetslivet og personlige relasjoner i det moderne mediesamfunnet med medienes egne virkemidler.

Et karakteristisk trekk nettopp ved årets biennale er de mange gruppene og samarbeidsprosjektene der de individuelle kunstnerne i sterkere grad blir anonymisert. Enkelte, som Reena Spaulings, er en oppdiktet kunstner som skjuler navnet på et galleri New York. Spaulings verk utføres av galleriets kunstnere, som anonymt stiller spørsmål ved dansen rundt kunst-stjernene.

Et arbeid helt uten stjerne-nykker er DTAOT: Combine (Don’t Trust Anyone Over Thirty, All Over Again) et samarbeid mellom Dan Graham. Tony Oursler, Rodney Graham, Laurent P.Berger og bandet Japanther. Filmen, som bygger på en idé av Dan Graham fra 1987 om et live rock dukketeater, er en ironisk kommentar til den vestlige verdens sykelige opptatthet av ungdom og ungdommelighet. Den unge rockemusikeren Neil Sky (en kombinasjon av Neil Young og Sky Saxon) kjemper for stemmerett til fjortiser og blir valgt til Amerikas yngste president etter å ha sprita opp vannet i Kongressen med LSD. Filmen er en absurd reise gjennom et politisk-psykedelisk landskap som får deg til å reflektere både over verden og kunsten.

I motsatt ende av den politiske skalaen finner vi skrikende underholdning dominert av lettkjøpte effekter og enkel tidtrøyte. Fargepralende Mickey Mouse-animasjoner ledsaget av smektende pop-musikk eller mer eller mindre meningsfyllte videosnutter eller filmer der opphavsmannen ser ut til å ha gått tom for originale ideer.

Lyspunkter
Men heldigvis finnes det unntak. Og man trenger ikke gå langt inn i utstillingen før man finner første lyspunkt; Pierre Huyghes A journey that wasn’t fra i fjor. Huyghes filmatiske deltagelse på en ekspedisjon til Antarktis blander seg med drømmelignende musikksekvenser arrangert og filmet i Central Park i New York. Filmen er en videreføring og virkeliggjøring av et av kunstnerens tidligere arbeider, L’Expedition Scintillante fra 2002 der han arrangerte en lignende ekspedisjon i gallerimiljø i form av en installasjon med en smeltende isbåt, dalende snø og farget lys. Huyghe utforsker i sin nye film stemningsfullt og besnærende sammensmeltingen av virkelighet og fiksjon og kunsten som en reise i tid og rom. Som tittelen antyder skaper den usikkerhet om dette er en reise som virkelig er foretatt eller om den kun er et speilbilde av kunstnerens indre øye.

En stemning av et helt annet slag finner vi i Cameron Jamies film Kranky Klaus fra 2003, et katolsk rituale der en mytisk figur ved navn Krampus, en blanding av menneske og geit, skremmer vettet av folk som en del av den østerrikske julefeiringen. Dette er en skramlete film med mye lyd og halvfestlige opptrinn som fenger umiddelbart, men som neppe vil stå seg over tid. Assosiasjoner til mørke ritualer og skremmende utgrupper i et postapokalyptisk samfunn finner vi også i svenske Hanna Lidens fotografier.

Utgrupper og de som faller utenfor samfunnet er tema også for The Wrong Gallerys utstilling i utstillingen, Down by Law. The Wrong Gallery er et knøttlite galleri i New York startet av blant andre Maurizio Cattelan. Utstillingen samler arbeider av 54 kunstnere og tar for seg kriminelle, terrorister og andre truende elementer med utgangspunkt i det amerikanske samfunnet. Sam Durrant slår an tonen med banneret We are All Outlaws in the Eyes of America. Grensen mellom å være uskyldig og å bli betraktet som kriminell eller fredløs er ofte hårfin.

Norske deltagere
Gjennom denne utstillingen deltar også to norske kunstnere for første gang i Whitney-biennalen. Gardar Eide Einarsson viser sammen med Oscar Tuazon Scanlan’s Guerilla Attacks in the US 1965-1970, en kopi av magasinet Scanlan’s spesialutgave om gerilja-krig i USA. Matias Faldbakkens fotocollage Lindbergh and Gacy viser feiringen av Charles Lindberghs hjemkomst og et foto av den amerikanske massemorderen John Wayne Gacy jr. som ble dømt for bortføring og drap på unge gutter. Den groteske sammenstillingen av den pedofile morderen i klovnekostyme og den hemningsløse feiringen av en av milepælene i flyhistorien får en ekstra dimensjon når vi vet at også Lindberghs barn ble bortført. Felix Gonzalez-Torres Untitled (Death by Gun) er et fotografisk arkiv over mordere og selvmordere i USA som trigger den personlige nysgjerrigheten rundt spørsmålene «Hvem blir mordere?» og «Hvem tar livet av seg?» Tross den tette og salongaktige opphengingen er Down by Law ett av få lyspunkt i en heller grå biennale.

Whitney-biennalen må nok fortsatt betegnes som lillebroren blant biennaler. Den kan ikke måle seg med for eksempel Venezia-biennalen hverken når det gjelder størrelse eller kvalitet, og den mangler de originale og kontroversielle bidragene vi ofte finner både i Venezia og på Documenta i Kassel.