Skeivt kulturår lider av et forklaringsproblem. Nå, idet markeringen av at det er 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert nærmer seg slutten, er et grunnleggende spørsmål fortsatt ubesvart: Hvorfor har opphevelsen av et konkret juridisk forbud mot en bestemt type seksuell atferd blitt til en feiring av skeiv identitet?
Begrepet skeiv var ikke i sirkulasjon for 50 år siden, men kom først i bruk utover 1990-tallet, samtidig med etableringen av det akademiske fagfeltet «skeiv teori» og dets massive kritikk av identitetspolitikk – ikke minst av kategorier som hetero- og homoseksuell. Konfliktene og diskusjonene i dette feltet i Norge i dag har tatt en vending fra spørsmål om seksualitet, til problemer som i større grad dreier seg om kjønn og inkludering av de ulike identitetsgruppene som skjuler seg i forkortelsen LHBTIQ+. Når kulturårets tre initiativtagere, Nasjonalmuseet, Nasjonalbiblioteket og Skeivt arkiv, hevder at skeiv handler om «mer enn seksualitet», om «kjærlighet» og å skape rom og frisoner til «å være sitt mest autentiske selv», så er det denne historiske vendingen de registrerer.
Ironisk nok fører valget om å benytte markeringen av avkriminaliseringen i 1972 som en anledning til å feire skeiv kultur til at spørsmål om seksualitet blir mindre relevante, og det er besynderlig at de tre initiativtakende institusjonene ikke har redegjort for dette valget. Jeg er overbevist om at dette ikke skyldes homofobi, likevel vil jeg argumentere for at kulturårets nedtoning av seksualitet dreier seg om en slags aversjon mot sex som ikke opphørte for 50 år siden, men som fortsatt virker i dag.
Rent praktisk har kulturåret vært en oppfordring til kultur- og kunstinstitusjoner over hele landet om å saumfare egne arkiver og samlinger med et såkalt «skeivt blikk». Hensikten er å identifisere gjenstander, dokumenter og fortellinger som kan skrive landets skeive historie. For ifølge Skeivt arkiv er det lett å glemme at skeive har «gitt avgjørende bidrag til vår felles kultur, og kjempet for en åpenhet hele samfunnet nyter godt av». Skrivingen av denne skeive historien skal bidra til at samfunnet utvikler seg mot økt mangfold og inkludering.
Oppfordringen om å saumfare arkiver har likhetstrekk med metoden Jose Esteban Muñoz beskriver i Cruising Utopia: The Then and There of Queer Futurity (2009), og i løpet av året har Muñoz blitt flittig sitert. Muñoz advarer imidlertid mot selvtilfredshet, å tenke at det skeive kan realiseres her og nå. «We may never be queer», skriver Muñoz. Isteden gjør han lesninger av kunst, dans og litteratur fra New York anno 1969, en tid da homoseksualitet fortsatt var forbudt. Disse objektene smuglet så og si sitt skeive uttrykk forbi sosiale forbud, og ved å studere dem hevder Muñoz vi kan trene forestillingsevnen til å tenke om det skeive som en underminerende kraft, som ikke bare arbeider for assimilasjon, men strekker seg mot en fullstendig omveltning av den sosiale orden og undertrykkende strukturer.
Kulturåret trekker på en slik tenkning om det skeive som en positiv endringskraft. Men i løpet av årets mange utstillinger og arrangementer har forbeholdet om å ikke definere, å ikke la det skeive størkne til en allerede realisert identitet, gått fløyten. Tross alt er den skeive aktivismen avhengig av å synliggjøre og avgrense skeive som en gruppe for å skape en kollektiv identitet som kan fremme krav i offentligheten. I det statlig sanksjonerte kulturåret er arbeidet med å skrive «historien om det skeive Norge» et ledd i dette synliggjøringsarbeidet. Markeringen representerer derfor et sammenfall mellom myndighetens og den skeive aktivismens interesser. Dette er mistenkelig. Likevel har svært få av årets utstillinger, det være seg i regi av større institusjoner eller mindre «grasrotinitiativer», reflektert i særlig grad over slike allianser og arbeidet med å bekrefte og skape identitet.
Et sentralt dokument i denne sammenhengen, som likevel har fått lite oppmerksomhet, er artikkelsamlingen § 213: onde eller nødvendighet? (1970), forfattet og distribuert av Karen-Christine (kjent som Kim) Friele (1935 – 2021) til stortingspolitikere i forkant av lovendringen. Argumentene i brosjyren var ifølge førstebibliotekar ved Skeivt arkiv, Runar Jordåen, avgjørende for avkriminaliseringen av homoseksualitet. Men de argumenter ikke for verdien av en seksualitet befridd fra statlig regulering.
Friele var leder for DNF-48, den første organisasjonen som arbeidet for homoseksuelles rettigheter i Norge, og i en artikkel i samlingen hevder hun foreningen «på ingen måte arbeider for å oppmuntre til eller for å øke homoseksualiteten i vårt samfunn». Tvert om arbeider DNF-48, ifølge Friele, for «at man så langt råd er får belyst årsakene til homoseksualitet, slik at en utvikling i denne retning, hvis mulig kan forebygges på et så tidlig stadium som mulig». Brosjyren er et innlegg i diskusjonen om hvorvidt homoseksualitet er en smittsom tilstand, og Friele forsøker å berolige makthaverne ved å hevde at DNF-48 ivaretar en viktig samfunnsoppgave: å identifisere og liksom gjete homoseksuelle inn i foreningen, slik at disse stakkarene ikke lenger kan lokke resten av befolkningen til homoseksualitet.
Det er lett å unnskylde slike formuleringer med påstander om 1970-tallets politiske klima, men jeg mener denne apologetiske linjen stadig føres videre. For eksempel argumenterte jeg i en kritikk av utstillingen om hiv/aids på Henie Onstad kunstsenter tidligere i år for at den skeive fornektelsen av og aversjonen mot seksualitet ble ytterligere forsterket i og med aidsepidemien. For å beskytte seg mot viruset ble det nødvendig for det organiserte homomiljøet å skape en identitet med tilstrekkelig avstand til sex. Utover 1980-tallet ble denne avstanden formalisert gjennom paroler som oppfordret til stabile parforhold, monogami, ekteskap, og kampanjer for sikrere sex.
Kampanjene for sikrere sex fremstilte homoseksuelle som spesielt solidariske, risikominimerende og ansvarsbevisste, og underkommuniserte hvordan visse former for hivsmitte er forbundet med intens lyst, at det kan være seksuelt opphissende å ta risiko og ikke bruke kondomer. Foruten å smitte gjennom rent trivielle samleier, diskuterer for eksempel Tim Dean i boken Unlimited Intimacy: Reflections on the Subculture of Barebacking (2009), hvordan infeksjon for enkelte er en lettelse og en kur for angsten og redselen for viruset. Ifølge Dean er det også de som fetisjerer hiv, og som finner en pervers lyst og et slags slektskap i infeksjon og videreformidling av viruset.
Fra et folkehelseperspektiv er slike seksuelle lyster dårlig nytt, det samme gjelder for en interessegruppe som ønsker seg økt legitimitet og politisk innflytelse. Og her er vi ved kjernen av kulturårproblemet: det er vanskelig og ofte kompromitterende å snakke om sex. Seksualitet er en prosess hvor man mister fatningen og kommer i kontakt med ukjente og upassende lyster, ting en kanskje ikke visste om eller ville innrømme for seg selv. Sex innebærer, ifølge Leo Bersani, en splintring av selvet. Orgasmen kommer ikke uten et midlertidig tap av kontroll over kroppen, og med det en svekkelse av verdighet og selvbevissthet. Når seksualitet betyr at jeg ikke kan kjenne eller ivareta kontrollen over meg selv, blir det fort paradoksalt å snakke om seksuell identitet; personen identiteten peker på løser seg opp.
At markeringen av avkriminalisering av homoseksualitet har blitt til en feiring av en mer ullen størrelse som skeiv identitet lar seg lese som et symptom på en gjenværende frykt for seksualitetens politiske uregjerlighet, dens risikovilje på lystens vegne.
Jeg tror kulturårets ureflekterte feiring av identitet er et feilgrep. Kulturåret har i mangfoldets navn løftet frem nye former for urettferdighet og gitt opphav til utstillinger om doble minoriteter, slik som skeive på bygda, skeive samer og skeive muslimer. Dette gir økt synlighet til marginaliserte identiteter. Men slike avgrensinger deler også opp fellesskapet og blokkerer for en mer radikal tanke om likhet. Identitet gjør det vanskeligere å se hva vi har til felles. Inkluderingen av nye grupper i det allerede bestående har i denne sammenhengen få ambisjoner om å avskaffe forestillingen om at homoseksuelle og skeive er essensielt forskjellige fra resten av befolkningen.
Istedenfor å utvanne det seksuelle aspektet ved avkriminaliseringen er det mulig å tenke om lovendringen som en frihet som kommer alle, og ikke bare bestemte grupperinger, til gode. Med enkelte begrensinger slipper avkriminaliseringen seksualiteten løs i verden. Heretter er det mulig å trekke på seksualitetens splintrende potensial, selvets midlertidige tap av kontroll, verdighet og selvbevissthet, som en kime til å oppløse et herredømme basert på forestillingen om essensiell forskjellighet.
