På feltets premisser

– En misforståelse at det å nå ut betyr et fordummende språk, mener Johanne Nordby Wernø. Denne uken lanserer hun det første kommunikasjonsbyrået for det visuelle kunstfeltet i Norge.

Johanne Nordby Wernø. Foto: Anne Valeur.

Denne uken lanseres St Hans, det første kommunikasjonsbyrået for det visuelle kunstfeltet i Norge. Byrået er startet av Johanne Nordby Wernø, og tilbyr rådgivning, tekstproduksjon, pressehåndtering, redaktørtjenester og kurs for aktører innen billedkunstfeltet. Målet er å gjøre kunst tilgjengelig for presse og for et større publikum.

– Det som skjer på kunstfeltet er interessant for mange flere, men vi må ha respekt for at andre mennesker kan ha andre referanser. Vi må ønske dem velkommen slik de er, og så må vi finne balansen med det materialet vi går ut med, vise dem at her er det noe som er komplekst, men som de vil kunne ha glede og utbytte av resten av livet dersom de velger å sette seg inn i det.

Wernø har lang erfaring fra journalistisk og redaksjonelt arbeid i kunstfeltet, blant annet som mangeårig journalist og kritiker i dags- og fagpresse, i flere redaktørengasjementer samt styreverv for Kunstkritikk, som kulturattachè ved det norske generalkonsulatet i New York og som tidligere leder for Unge Kunstneres Samfund.

– Mitt håp er at jeg med min redaksjonelle erfaring og tilhørighet til kunstfeltet kan gjøre denne jobben mer på feltets premisser enn det som er mulig om man jobber i et allround kommunikasjonsbyrå. Det er en stor misforståelse at å nå ut til flere betyr et fordummende eller forflatende språk. Det betyr et godt språk, å strekke seg etter det å både være klar og kompleks.

En av utfordringene for de fleste institusjoner og aktører er at de ikke har kapasitet eller ressurser til å henvende seg utover publikummet de allerede har. Wernø mener det er et strukturelt problem, i et underfinansiert felt hvor det sjelden finnes rom i budsjettene til en fast kommunikasjonsansvarlig. Samtidig skaper dette et marked for selvstendige aktører, som henne selv.

– Det å velge å ta inn eksterne i den rollen på prosjektbasis kan være aktuelt fordi prosjektmidler er fleksible, og man kan legge det inn som kostnad på prosjektbudsjettene sine. Men på sikt mener jeg målet for institusjonen må være at man har en fast ansatt i en slik stilling.

I tillegg til å assistere med tekstproduksjon kan St Hans være en samtalepartner for oppdragsgiverne i arbeidet med profilering, ved å hjelpe dem å uttrykke identitet og kjerneverdier.

– Mange som har vært gjennom et arbeid med kommunikasjonsstrategi vil kunne si at det også innebærer å få klarhet i hva man ønsker å være. Hva man er sterkest på, hva man har som man vil dele, hva man har som ikke andre har og hva man ønsker å jobbe for.

Er det ikke noe bevaringsverdig ved kunstfeltets vegring mot en profesjonalisert og målstyrt kommunikasjon?

– Dette er et komplekst ideologisk og politisk spørsmål. Det interessante er kanskje særlig hva man er redd for å miste, eller ødelegge. Det handler nok om at kunst er et felt der det ikke er, og ikke skal være, et fasitsvar, rasjonelle løsninger, og åpenbare sammenhenger. Det er nok en sementert frykt at nyansene og den intenderte tvetydigheten skal gå tapt, og med det kunstens egenverdi. Hvis vi ser på samtidsdans og samtidsmusikk, så tror jeg de til tider har greid å ta den utfordringen bedre enn oss. Men igjen: jeg tror det finnes et språk.

St Hans ferdigstilte nylig et oppdrag for Office for Contemporary Art Norway (OCA), og jobber nå med Einar Granum Kunstfagskole, Norwegian Crafts, Kunsthall Trondheim, Kunstkritikk, og som leder for den nystartede prosjektgruppen for visuell kunst i Kulturrådets Kulturøkonomi-prosjekt.

Diskussion