En god investering!

Kan kunsten bidra i en diskusjon om et så komplekst eller meningsløst begrep som kapital?

Kan kunsten bidra i en diskusjon om et så komplekst eller meningsløst begrep som kapital? Vår anmelder mener både det akademiske feltet og kunstfeltet kommer styrket ut av møtet.


Kan kunsten si noe om samfunnet som vi ikke ser eller opplever andre steder. Kan kunsten være et sted for refleksjon av en annen art, for eksempel om noe så komplekst eller meningsløst som kapital-begrepet?

I den tid da Thomas Hylland Eriksen var redaktør for Samtiden hadde hvert nummer en fast annonse fra Institutt for begrepstømming. Kapital-begrepet var et av de første som forsvant, og få begreper er så belastet med teoritunge definisjoner og referanser som «kapital». Mellom kapitalbegrepet hos Marx og Simmel, eller mellom Foucault og Bourdieu er det nok viktige idehistoriske og analytiske forskjeller. Men den røde tråden er at begrepet brukes i en form for samfunnskritikk: Ved å ta økonomiens egne begreper i bruk, oppnås avmystifiserende og idelogikritiske beskrivelser av det kapitalistiske samfunnet.

Man fristes til å se etter det samme også i kunstfeltet. Men der samfunnsvitenskapen er diagnostisk og analytisk, kan kunsten være befriende og lekende i sin refleksjon. Allerede tittelen på utstillingen, Capital (It Fails Us Now) inviterer til flere tolkninger: Er det kunstnerens kapital som svikter, eller er det kapitalismen som ikke lenger innfrir. Eller handler det om oss som pubikum: Hva får vi igjen hvis vi går inn her? Og er det positivt eller negativt at «it fails us now»?

I UKS sine lokaler i Lakkegata møter man noe uforberedt et verk allerede i inngangspartiet. Over døren ser vi en video der to personer virrer rundt på en øde motorvei med plansjer og informasjonsmateriell. Langs veggen står noen plansjer. Men det er kanskje bedre å se nærmere på dette verket på vei ut? Lenger inne møter man verk hvor kunstens egen kapital og muligheter til å utfordre økonomisk kapital kommer godt tilsyne. I Fia-Stina Sandlunds prosjekt The Bikini King dokumenteres historien om de politiske aksjonene mot det svenske Miss Sweden-arrangementet som Sandlund har tatt del i siden 2001. I 2004 skjedde demonstrasjonene foran kamera i direktesendingen på TV3, noe som førte til at TV-kanalen solgte rettighetene til showet til en badedraktforhandler. Sandlund, nå mer i egenskap av kunstner, starter en telefonisk dialog med badedraktdirektøre. Det er hennes andre telefonsamtale som kan lyttes til i de utlagte hodetelefonene.
I prosjektet blir kapitalbegrepet først relatert til kvinnekroppen, til fetisjesiringssirkuset rundt Miss Sweden og til TV3s salg av rettigheter til showet. Nå blir det også knyttet til badedraktselgerens PR-strategier. Installasjonen dokumenterer dette, samtidig som den lar kunstnerens egen kapital og posisjon komme til syne: Kunstneren er riktignok både sjenert og fnisete, men det kommer noe ut av samtalen. Kanskje er telefonen sterkt undervurdert i politisk aktivisme?

Noe av den samme konfrontasjonen mellom økonomisk og kunstnerisk kapital skjer i verket Still Shooting/After Effect av Stephan Geene. Med det første virker lysbildeserien som en nokså naivt og sammenrasket samling av logoer med dyr i hovedrollen. Men det blir etterhvert påfallende hvor mange logoer som leker med dyrebilder og dyremetaforer i jakten på effektiv identifikasjon og merkesignatur. I varenes verden er dyre-logoene nøye designet og satt inn i en forførende estetisk kontekst. Men det skjer en nokså rask temming av dyrenes villskap i lysbildeseriens ufokuserte etterbehandling. Det amatørmessige i bildene blir en form for kritikk av logoenes funksjon. Den kondenserte meningen de er ment å bære frem blir uskarp og forsvinner. Symbolene tømmes for verdi, og jo lenger man ser på bildene, jo verre blir det.

Viljen til å eksponere og forringe den økonomiske kapitalens makt eller verdi er ellers sterkest gjennomført i Maria Eichhorns arbeid. Verket Public Limited Company ble først utstilt på Dokumenta XI, og er reprodusert i denne utstillingen i en nokså redusert versjon. Verket er en slags «event» idet kunsteren har fått opprettet et aksjeselskap med Dokumentas ledelse som styremedlemmer. Formålet med selskapet er å «sitte på» aksjekapitalen på 50.000 Euro, passivt. I versjonen på Dokumenta ble selskapets stiftelsesdokumenter presentert i et avsondret styrerom. I denne utstillingens versjon er to stoler satt inn til et hvitt bord langs en vegg, og en enkel plastmappe med selskapsdokumentene er lagt frem. Den antikapitalistiske handlingen som verket er, eksponerer kapitalens logikk: Ved å trekke kapital ut av markedet, og altså bare sitte på den, gjøres den uvirksom. I følge økonomisk teori går den gjennomsnittlige profittrate dermed ned. Kan hende skal den reduserte versjonen i denne utstillingen ses som en parallell til at verdien av selskapet allerede er nedskrevet?

Som medlemmer i et kapitalistisk samfunn bærer vi på mye kunnskap, kunnskap som virker, enten vi er den bevisst eller ikke. Det virker derfor nesten naturlig at de passerende i Katya Sanders trivelige videoinstallasjon svarer overbevisende og teoretisk klartenkt på spørsmålet «what is capitalism?» De som svarer intervjueren er kompetente, teoristerke personer, men også tilforlatelige hverdagsmennesker på tur i landlige omgivelser. Kuene går og gresser i bakgrunnen, og ingenting annet hender enn at vi får flere ulike svar fra flere passerende. Speilene på veggene gir en repetitiv perspektivering og skaper en illusjon av tilstedeværelse. Man reproduseres tilsynelatende som visuelle objekter innenfor verket. Men man ser fra et punkt som sammenfaller med kameraposisjonen, og er ikke tilstede i filmens representasjonsrom.

Opp imot dette verket krever de andre fire videoverkene mer investering i tid og toleranse overfor fjernsynsteknologien. Nå må vi ta på oss hodetelefoner og se på 24-tommers skjermer. Knut Åsdams video Blissed tematiserer forholdet mellom urbane rom og verdien av det menneskelige. Arkitekturen ser ut til å vinne, men «this place sucks as much as any place», og kanskje gjelder det å se seg selv og andre bedre. Michael Blums håndholdte videodokumentar The Antique-Collectible Toy & Doll World Show på et hotell vest for Chicago gir innblikk i tilsynelatende triste skjebner i varefetisjismens vold, mens Olafur Gislason har laget en kryssklipping mellom stum dans og informativ tekst om utviklingstrekk i norsk og internasjonal fiskeindustri. Dette er det eneste verket i utstillingen der en spesifikk norsk politisk virkelighet tematiseres direkte. Den fjerde videoen er et amerikansk talking head i selvreflekterende modus om sin psykotiske glede av å handle (acquire) og samle (collect).

Det er enda mer her: Tavlen til Ashley Hunt gjør f.eks. visuelt inntrykk, men er samtidig det mest «akademiske» verket, med sitater fra en rekke anerkjente filosofer og samfunnsforskere. Tablået/tavlen er som fortettede forelesningsnotater over temaet «globaliseringens sosiale konsekvenser», ført i flotte krittfarger. «Kartet» gir nye innganger til å forstå vår globaliserte verden som et strukturert «world map», men synes å anbefale at man tar med seg et hovedfag i statsvitenskap samtidig. Videointervjuer med en internasjonalt anerkjent forsker (Nils Christie) og en initiativtaker til organisert arbeid blant innsatte i amerikanske fengsler (Curtis Mahammad) vises ved siden av «tavlen».

På vei ut kan man bytte til seg ting fra disken (Andrea Creutz). Og ved utgangen får også åpningsverket som nevnt mer å fortelle. Den umiddelbare og effektive videoen over det indre inngangspartiet til UKS gir meg først en urolig følelse: I lett skrånende fugleperspektiv ser man altså to personer (man antar det er kunstnerne selv) som reker rundt på en tilsynelatende øde, fire-felts motorvei mens de flytter og stabler på plansjer og informasjonsmateriell. De virker svært ukoordinerte og enormt sårbare. Inntil man får vite at dette er filmet på en (fiktiv eller virkelig?) «bilfri dag», blir man stående og vente på at bilene skal komme. Det virker ikke trygt, selv om det ikke er en bil å se. Og selv «en bilfri dag» er ikke nok. Bilene er der, selv i sitt fravær, og kunstnerne har overhodet ingenting der å bestille. De får heller ikke plansjene sine opp å stå, så det hele virker ganske impotent.

Den politiske aktivismen som kunsten blir en del av (eller omvendt) gir ny mening til verket: I plakatene settes «Reclaim the street-bevegelsen» i forbindelse med barndomsminner fra den første bilfrie dagen i Europa: Den som kom som en ufrivillig følge av oljekrisen i november 1973. Gjennom enkle siteringer fra teorier og kunstkritikker fremkommer hvordan sentrale trekk ved dagens kunstsituasjon (dematerialisert, informasjonell, interreferensiell kunst) allerede ble tenkt som en realitet på 70-tallet. Vi tomler altså rundt og tror at vi snakker om et «nå», men kapitalismen og moderniteten har vel vært her en stund?

Engelsk er for lengst det internasjonale kunstfeltets språk, om enn dets kapital forflates stadig mer. Ikke forstår vi alt som sies i flimer og videoverk, og ikke synes vi at vi trenger det heller, for vi er jo vant til det: Mediene lar oss daglig forstå at vårt eget språk er utdatert, og at vi er better off med dårlig engelsk. The media is the message, som vi sier på norsk.

Simon Sheik har kuratert utstillingen for NIFCA/UKS og han synes å ha lykkes med å skape en åpen ramme både for de enkelte verkene og for utstillingen som helhet. Det gjelder for flere verk at den akademiske kapital blir veid og funnet absolutt verdifull: Akademiske sitater og referanser dukker opp i flere verk, og siteringen er samvittighetsfullt og nøye utført. Kunsten viser den akademiske diskursen respekt og låner samtidig noe av dens kapital og aura. Det trengte ikke bli tilfellet, men på UKS kommer både det akademiske feltet og kunstfeltet styrket ut.

Epilog: Som i den forrige NIFCA-produksjonen i Oslo, Populisme på Nasjonalmuseet, bys vi her en forminsket versjon. Hvorfor utstillingen i Tallinn skal være større enn i Oslo får vi ikke vite. Men i tråd med utstillingens tematikk kunne jo en nytteorientert person fristes til å spørre om de får mer enn oss? Eller fristes til å tro at de mest verdifulle verkene nettopp vises på UKS, slik at verdien faktisk er større, målt i en eller annen målestokk for kunstopplevelse. Men heldigvis kan kunsten unnslippe slike spørsmål også (it fails us now).

Diskussion