Dokumentarens poesi og utilstrekkelighet

I denne utstillingen med Palestina som tema, blandes kunst, dokumentasjon og politikk på interessant vis – om enn ikke alltid helt vellykket.

I denne utstillingen med Palestina som tema, blandes kunst, dokumentasjon og politikk på interessant vis – om enn ikke alltid helt vellykket. Video-verkene som vises formidler en stemning av tomhet, stille uro og avmakt.


Time Suspended på Bergen kunsthall skriver seg på mange måter inn i en tendens vi har sett de siste årene til at grensen mellom kunst og dokumentasjon, kunst og politikk, kunsthall og formidlingssenter blir stadig mer uklar. Selve konflikten som skildres er også brennaktuell – fokus er Palestina-konflikten. Time Suspended består av et seminar og det kunsthallen kaller en dokumentasjonsutstilling.

Det hele er produsert i samarbeid mellom Bergen Kunsthall, Witte de With i Rotterdam og Stiftelsen Egil Raftos Hus i Bergen. Palestinernes situasjon tematiseres i hovedsak gjennom video, både med dokumentariske trekk og mer poetiske videoverk, og kunsthallen har også laget et dokumentasjonsrom, der vi finner kart over landområdene, bøker, men også bilder og annen dokumentasjon fra dagliglivet i området. Bergen kunsthall ligner til forveksling et bibliotek med en gang vi trer inn.

Utstillingen er satt sammen av kunstnerne Herman Asselberghs, Els Opsomer og skribenten Pieter van Bogaert etter en tidagers tur til Vestbredden og Gaza i 2002. I tillegg til verk av disse, vises også den palestinske kunstneren Taysir Batnijis prosjekt Transit og Jean-Luc Godard og Anne Marie Miévilles film Ici et ailleurs fra 1974. Asselberghs, Opsomer og Bogaert har på mange vis forsøkt å skape et alternativt sted å betrakte konflikten fra, gjennom å velge vekk mediebildene vi kjenner så godt, og i stedet fokusere på personlige minner og inntrykk fra dagliglivet til palestinerne. I motsetning til de bildene vi kjenner fra mediene, der fokus er på forholdsvis kortvarige øyeblikk av kamp, tematiseres her det lavmælte livet som leves i det daglige. Venting og restriksjoner på bevegelsesfrihet er virkeligheten.

Stillhet
I den største salen vises Els Opsomers _imovie [one ]: The Agony of Silence_, en 12 min. lang serie fotografier projisert på lerret som henger diagonalt midt i rommet. På hvert fotografi vises en-to linjers tekst der Opsomer forteller om sine inntrykk fra palestinernes hverdag. Teksten som kommer opp på skjermen kretser rundt spørsmålet om menneskelig verdighet, det Opsomer beskriver som allestedsnærværende stillhet, mangel på fremdrift i konflikten, og ikke minst hvordan dette preger palestinernes hverdag. Navnene som vises i begynnelsen, kjente stedsnavn som Gaza, Ram Allah, Jerusalem, m.fl., vekker et sett av bilder i betrakterens hode. Billedsekvensen og musikken som følger med den tilfredsstiller ikke denne klangbunnen av brutalitet, skudd og uro som kanskje forventes. Musikken som følger bildene er to enkle akkorder med samme grunntone; det ligner pausesignalet i radioen.

Opsomers verk kretser omkring stillhet, både ved at ordet gjentas og ved å gjøre bilder av situasjoner med mye lyd helt stumme. Dette kan gjerne forstås som et forsøk på å tydeliggjøre stillstand i betydningen mangel på historisk bevegelse, snarere enn som mangel på lyd. Sekvensen er kontemplativ og vakker, men nesten for poetisk og malende om humanistiske idealer om menneskelig verdighet, fred og demokrati. Fokus på menneskelige aspekter er vel og bra, men Opsomers tekst preges av at hennes kjennskap til humanistiske vestlige idealer og liv ligger som et filter over bildene. Det hun likevel har klart å fange inn under besøket sitt er at palestinerne er et stolt folk, og at den uverdigheten hun beskriver ikke har bøyd nakkene deres: «There is no shame. Shame is useless.»

Venting
Noe av den samme stemningen preger Taysir Batnijis Transit som vises i samme rom. Arbeidet består av en serie lysbilder som viser ventende palestinere på reise. Innimellom blir skjermen foran oss svart og bildenes karakter av å være en lineær fortelling brytes. Siden dette er i samme sal som _imovie [one]:The Agony of Silence_, har vi de samme to akkordene i ørene. Denne understreker de stumme bildene vi ser. Bildene gjengir godt den oppgitte stemningen som er tilstede ved grenseovergangen mellom Gaza og Egypt, eller som fotografen selv beskriver den dagelange ventingen, «som å være i koma». Å krysse grensen mellom Gaza og Egypt, enten den ene eller andre veien, tar tid. Folk må være forberedt på å måtte vente i dagevis i transittområdet på å få tilbake passene sine med reisetillatelse. Den ydmykelsen de opplever når de skal forlate Gaza kommer klart frem på bildene, og stillheten understreker sårheten i situasjonen. Etter det vi oppfatter som lange timer og dager sittende og liggende i stoler og på sofaer i ulike venterom, brytes stillheten og vi får en filmsnutt med den øredøvende lyden av mange mennesker som snakker mens de venter på å få passene sine tilbake. De er levende. Kamera holdes i hodehøyde og man får en følelse av å være tilstede og ikke kunne se framover eller helt få kontrollen over hva som skjer. Snutten gjenspeiler den fullstendige maktesløsheten/avmakten de ventende har. Det klare fokuset, det konkrete ved de reisende palestinerne og ikke minst den aktive bruken av kontrasten mellom lyd og stillhet i Batnijis verk gjør dette til et av de mest virkningsfulle på utstillingen. Fordi Batniji selv er palestiner og har reist over grensa fra Gaza til Egypt flere ganger, unngår han den vestlige betrakterens reise i poesi over et fremmed liv.

Stillstand
Ro og stillstand er også et gjennomgående tema i Herman Asselberghs’ a.m./p.m som vises i sal 3. Forholdet mellom bildene og teksten er tidvis kontrastfylt. Det visuelle uttrykket er dempet. Kamera beveger seg svevende over forsteder med høyblokker i grå betong. Husene er snart i fokus, snart for nær og snart på betryggende avstand. Synspunktet til kamera er uklart og vi svever over byen, vi går opp og ned langs husvegger og opp i himmelen. Det er ingen mennesker på bildene, ingenting skjer, det hviler en stillhet og i forlengelsen av dette en tomhet over balkongene der ingen befinner seg. Linjene i vindusbånd og balkonger danner vakre geometriske rammer i gråtoner. På samme måte som Opsomers video følges deler av a.m./p.m av monoton musikk. Et enslig slag på en gonggong, en ikke melodiøs rekke toner spilles på rørklokker osv. fungerer stemningsskapende mer enn narrativt. Musikken er gjentakende og derfor stillestående – de hule lydene understreker tomhetsfølelsen, det at«ingenting» skjer.

I motsetning til i mediebildet, der det visuelle tillegges den forklarende makt, får status som bevis eller dokument, er bildene her frigjort fra en realistisk representasjonsmodus og får danne motstykke til stemmens fortelling. Teksten fremføres av en kvinnestemme, men er basert på Herman Asselberghs’ refleksjoner. I en blanding av personlige minner og refleksjoner omkring medias og vår forståelse av konflikter bearbeides mediebildene ikke visuelt, men derimot i fortellerstemmens historie. Det handler blant annet om hva som skjer etter at kameraene er slått av; hvor er When Wang Weilin som i 1989 stod foran en lang rekke tanks i studentopprøret i Kina nå? Eller kjenner vi egentlig historien om 12 år gamle Muhammad al-Durra som er kjent fra bilder der han skriker i angst og klamrer seg til faren Jamal mens de blir beskutt av israelske soldater? Et aspekt ved dette er selvsagt at disse menneskene trer frem for oss bare i ekstreme situasjoner. Men et annet aspekt er vel så interessant, nemlig bilders betydning i vår hukommelse og forståelse av verden.

Deler av fortellerstemmens tema kretser rundt bildenes utilstrekkelighet, alvor som forsvinner fordi vi er vant til å oppleve katastrofen via tv-skjermens utsnitt. Dette blir ekstra tydelig der fortelleren snakker om hvordan «hun» opplevde å være foran tvillingtårnene 11. september. Først det at fjernsynskanalene lar være å sende reklame gjør at «hun» endelig forstår at dette er alvorlig. Det er altså mulig å oppleve angrep estetisk. Fortellerstemmen sier blant annet: «the problem is not that I remember through images, but that I remember only through images. I want to recall a story, not to be able to merely call up a picture. […] I wanted to go to Palestine to see things with my own eyes.» Resultatet er altså en film der bildene ikke presenteres for oss, men skapes gjennom tekst og musikk.

Stillheten er på denne utstillingen brukt som symbol på stillstand. I midtrommet får vi en klarere forståelse av det historiske aspektet ved konflikten, det vil si det faktum at lite har endret seg i palestinernes situasjon i løpet av de siste 50 årene. Stillhet og tomme hus som symbol for stillstand og tidløshet utfordres i filmen Ici et ailleurs fra 1974 som vises i naborommet.

Filmatisk dekonstruksjon
I 1970 gjorde Jean-Luc Godard og Anne Miéville opptak i flyktningeleire på Vestbredden og i Libanon. Opptakene ble bearbeidet til en film om her (Frankrike) og andre steder/der (palestinske områder). Fremfor å være en studie av livet i flyktningeleirene, er dette blitt en film som blant annet undersøker og reflekterer omkring filmmediets rolle i og evne til både å formidle og skape historiske virkeligheter. Dette er på ulikt vis også tema for mange av de ti videoene en kan sette seg ned og se i samme sal.

Godard og Miéville beveger seg på ingen måte i meditative landskap, eller stillhet. Filmen setter sammen bilder av en fransk familie foran fjernsynet, og familiens historier veves inn i bilder fra politisk offentlighet, palestinsk propaganda og mediebilder fra konflikten. Miéville og Godard bruker filmmediets virkemidler som metaforer på maktforhold. Godard og Miéville lar en kommentator kommentere hendelser på skjermen og dermed dekonstruerer de retorikkens illusjon av sannhet. Ved hele tiden å tydeliggjøre de filmatiske gestene, og tre inn og ut av fiksjonen ledes vi til å reflektere over hvordan og hvilke aspekter ved her og der som inngår i historiens fortellinger. Vi blir ikke bare klar over mediebildenes estetikk, eller at vår hukommelse består av dem, slik Asselberghs viser oss. Idet vi ser en vakker palestinsk kvinne snakke om selvmordsbombing, bryter fortellerstemmen inn og klargjør at «den som bestemmer aldri er synlig». Åpenbart en kommentar til regissørens rolle i meningsproduksjon, men på et symbolsk nivå også en kommentar til de ansiktene som vises på skjermen – presidenter og politikere som sitter med makt. Vi får en metadiskurs som utleder maktaspektet ved konflikten.

Selv om tidsspennet mellom Godard og Miéville og de nyere verkene på utstillingen viser til det tidløse ved konflikten, tydeliggjør de også forskjeller i tilnærming til politiske spørsmål i kunstnerisk sammenheng. Godard og Miéville undersøker hvordan filmmediet skaper mening fremfor å formidle eller dokumentere allerede eksisterende virkeligheter og mening. Metaaspektet ved filmen synes derfor å plassere seg i en radikal tradisjon som retter fokus mot mening som en politisk aktør, og som fokuserer på å kartlegge og dekonstruere kulturens dominerende meningsproduksjon for på den måten å muliggjøre andre fortellinger.

Asselberghs og Opsomer, og til en viss grad Batniji, viser også selve mediets utilstrekkelighet, men dekonstruerer det ikke. De legger vekt på en form for tomhetsopplevelse, en personlig, men dypt menneskelig erfaring fremfor en politisk bevissthet som preges av fellesskapets engasjement på samme vis. Asselberghs’ video begynner uten bilder, med en svart skjerm og en fortellerstemme som nesten gir en metakommentar til Godard og Miévilles Ici et ailleurs, som vises i naborommet; «I no longer make a difference between what’s near or far». Det handler ikke om her eller der, men om møtet mellom ulike steder og stemninger som blandes i personlige refleksjoner.

Dokumentasjon
Kunsthallen kaller dette en dokumentasjonsutstilling, og har viet store deler av det ene rommet til bøker og annen dokumentasjon, blant annet kart over Israel, Vestbredden og Gaza. De som er mest verdt å merke seg er kart fra august 2004 som viser planene for den nye muren. Man kan se hvordan muren strekker seg inn på de palestinske tildelte territoriene og stjeler landområder fra disse. Kartene viser også de ulike partenes landområder og veistrekninger de eksklusivt kan benytte, og peker helt konkret på det samme viktige elementet i palestinernes hverdag som resten av utstillingen; grensene de ikke fritt kan krysse og dermed implisitt venting. Uenighet om territorier er et vedvarende og til tider altoverskyggende problem i konflikten, og kartene viser således til noe tidløst, men som likevel er under stadig endring.

Kartene ser nøytrale ut, men i en israelsk/palestinsk kontekst er de et maktmiddel. Et maktmiddel israelerne kontrollerer. Å kunne definere grenser og sette egne navn på steder, oversikt over land og ressurser, og kunnskap om «den andres» territorier gir et slikt overtak. Denne ideologiske betydning får man overhodet ikke noe inntrykk av slik kartene nå henger, men hvis man leser tekstene i katalogen som følger utstillingen får man et innblikk i denne maktdimensjonen. Det kunne med fordel ha vært gjengitt et avsnitt eller to fra boken på en plansje på veggen ved siden av kartene, for å tilføre dem denne ytterligere dimensjonen. På den måten ville dokumentasjonen også kunne integreres i resten av utstillingens konsept på en måte som var synlig, og som gjorde det mulig å sortere i inntrykk.

I det samme rommet er et bord med innfelte glassrammer hvor kunstnerne har stukket inn postkort, visittkort, bilder, møteprogram, brev, en åpnet sukkerpose fra Jerusalem hotell, martyrbilder og collegebilder, skolemateriale, informasjon fra fredsgrupperinger og lignende. Det kan virke som de har gravd en stor grabb ned i møtet med det palestinske hverdagslivet og presenterer alt det de har fått med seg opp. Et typisk førstegangsinntrykk? Et turistblikk? Noen av disse gjenstandene er beskrevet i katalogen, som er uvurderlig, og en fin innfallsvinkel til problemstillingene.

I det samme rommet er det også 3 skjermer hvor man kan se et utvalg av 10 videoer laget av ulike artister fra ulike land fra 1970 tallet og fram til nå. Filmene varer fra 27 til 98 minutter, så å klare å se alle er umulig. Her er det imidlertid en beskrivelse av hver av filmene, noe som gjør utvelgelsen av hva man eventuelt vil se lettere. Helheten forsvinner likevel litt fordi filmtiden er så lang. Dette er synd, for videoene gir et nyansert bilde av deler av det «virkelige» levde livet. Filmene har kommentarer fra begge sider (israelsk og palestinsk) og gir en god innsikt i klassiske problemstillinger som hus som måtte forlates av palestinerne under utdrivelsene i 1948 og 1967, starten av byggingen av bosettinger, og mange av filmene handler som sagt om medienes rolle og spillerom i hverdagen.

Dokumentarenes, og ikke minst de politiske, sosialt engasjerte temaenes inntog på kunstscenen er viktig, men denne utstillingen viser at det ikke er lett å lykkes når grensene mellom kunst og informasjon utfordres. Det ser ut til å være en angst for plansjer eller informasjonsplakater. Kunsthallene bør riktignok skille seg fra de historiske museene og dokumentasjonssentrenes utstillinger der det informative er et hovedpoeng. Kunstfeltet kan åpne et refleksjonsrom som lett blir borte når vi bare ser bilder og tekst som informasjon og ikke leser dem med estetisk distanse. Likevel er redselen for å skulle styre besøkende for sterkt i denne sammenhengen, og vi savner at dokumentasjonsutstillingen kan gi informasjon for den som ikke har vært på Vestbredden eller i Gaza.

Denne utstillingen forholder seg på en spennende måte til ulike aspekter ved Israel-Palestina spørsmålet. Opsomer og Asselberghs’ verk er poetiske og formidler stemninger av tomhet, en stille uro, og utilstrekkelighet, men vi sitter igjen med noe som i hovedsak er en estetisk distansert opplevelse i tillegg til forvirring på grunn av et rom bugnende av uformidlet informasjon. Det blir paradoksalt nok for mye informasjon man ikke får informasjon om.

Comments