Detox i Trondheim “ Politisk kunst mellom det endimensjonale og det engasjerende.

5 år etter den forrige utgaven, er Riksutstillingers satsning på elektronisk kunst, Detox, igjen på veien. Men mens den forrige utgaven nærmest framsto som en datavaremesse eller et underholdningssenter, er årets utgave langt skarpere – og langt mer politisk.

Detox er Riksutstillingers nyeste storsatsning, og hovedkuratorene Ståle Stenslie og Peter Andersson har arbeidet med utstillingen i ca to år. Ståle Stenslie var også sterkt inne i bildet på kuratorsiden under forrige Detox i 1999, men det har skjedd mye med konseptet siden da. Den gangen ble vi presentert for teknologiens vidunderlige nye verden, i en utstilling som mest av alt kunne minne om en datavaremesse eller et underholdningssenter. Det var riktignok etpar prosjekter som utmerket seg som interessante, nemlig Kristin Bergausts hvilestol der man tilsynelatende kunne velge hvem man ønsket å være og sin skjebne her i livet, og Kate Pendrys teatervogn med innebygd freak show, der man kunne få innblikk i forskjellige grusomme skjebner.
Detox anno 2004 er på mange måter en mye mer interessant utstilling enn den første. Hovedtema slik jeg oppfatter det er hvordan kunstnere kan benytte nye medier og ny teknologi til å komme med kritiske og politiske kommentarer uten at det nødvendigvis blir platt og éndimensjonalt. Likevel fungerer ikke alle verkene like godt, noe jeg skal komme tilbake til.

Tittelen Detox assosierer til en form for renselse, og man kan spørre seg om hva det er som renses. Er det vi som publikum som gjennomgår en renselse, slik at vi har å gjøre med en form for katharsis i god gammel aristotelisk ånd? Eller er det utstillingen som renses? Kunsten? Teknologien? Våre forventninger til kunst og vårt forhold til ny teknologi? Satt i en politisk og samfunnsmessig kontekst kan navnet Detox også gi assosiasjoner til etnisk rensing. For det er som sagt det politiske og samfunnsengasjerte aspektet som er i fokus på denne utstillingen, der en rekke internasjonale kunstnere deltar med video, interaktive installasjoner, spill, nettprosjekter, plakater og mye mer.

Faste innslag og stedsspesifikk kunst
Detox er en vandreutstilling med faste innslag og stedsspesifikk kunst. Det stedsspesifikke overlates til ulike lokale kuratorer på de enkelte visningsplassene, mens Stenslie og Andersson har stått for utvelgelsen av de øvrige prosjektene. Dette er et interessant grep, idet Stenslie og Andersson dermed gir slipp på en mye av kontrollen over prosjektet, og utstillingen vil dermed kunne variere sterkt fra visningssted til visningssted.


I Trondheim vises Detox i Trondhjems Kunstforening, der man har tatt i bruk hele huset inkludert kafeen, samt utemiljø som hage, gjerde og husvegg. Undertittelen på trondheimsutgaven er Testing the Nation, og de lokale kuratorer er Espen Gangvik fra TEKS (Trondheim Elektroniske Kunstsenter) og gruppen New Meaning (Gry Olsen Ulrichsen og Ebba Moi). Utstillingen åpnet den 13. mai på Trondhjems Kunstforening, rett før nasjonaldagen altså, med alt dette innbyr til av koblinger til nasjonalisme, nasjonal identitet og internasjonale konflikter. Gangvik har invitert kunstneren Knut Mork Skagen, som tidligere har gjort flere prosjekter sammen med Stenslie (Spranget, Erotogod) til å lage en installasjon, mens New Meaning arrangerte en performance søndag 16. mai. New Meaning har som intensjon å gi unge innvandrere og flerkulturelle en stemme i det offentlige, hovedsaklig gjennom tidsskriftet av samme navn, men også gjennom andre initiativ som kan fremme dialog.

Detox preges av kunst som handler om samfunn og omverden. Slik kan utstillingen minne om siste Documenta i 2002, der dette var et gjennomgangstema, og som på Documenta er dette både utstillingens styrke og dens svakhet. For i dette landskapet er det selvfølgelig lett både å falle i klisjefeller eller ende opp som ren dokumentar. Detox har til en viss grad klart å unngå dette, men jeg synes at eksempelvis Marc Bijls Death i store hvite bokstaver på svart vegg kommer betenkelig nære klisjeen. Likeledes er både Azza El-Hassans DVD-videoprojeksjon Al Banth fe Mote Moa’alan (en reise gjennom Palestina, Jordan, Syria og Libanon på leting etter propagandafilmer laget av PLO) og Bijls In Search of the Suspicious (en kort video om sikkerhetskontroll) såvidt nære dokumentaren at man like gjerne kunne funnet dem på Discovery Channel. Det samme gjelder også Yael Bartanas DVD When Adar Enters. Men i katalogen/ gratisavisen Detox Internacional nr 1 sies det jo at Detox ikke har noe imot å bli forvekslet med andre ting enn kunst. Så da så! Men kunst som er til forveksling lik «virkeligheten» har vi jo sett ved mange anledninger også tidligere.


Etter mitt skjønn er det prosjektene som benytter humor, eller som ikke er altfor entydige eller endimensjonale, som fungerer best. Det er en rekke slike: Knut Mork Skagens installasjon Alt står bra til med nordmennene fremstår som et bra valg. Her får publikum se seg selv på storskjerm i det de entrer gallerirommet, på samme måte som man kan se seg selv på TV når man går forbi utstillingsvinduet til en elektrobutikk. Av og til fryser imidlertid bildet, og foran ansiktene våre kommer fargesirkler i rødt, hvitt eller blått. I tillegg dukker det av og til opp andre skikkelser på skjermen – skikkelser som ser ut som bevæpnede sikkerhetsvakter eller militære, men som ikke finnes i det samme fysiske gallerirommet som oss dersom vi snur oss og ser etter… Slik blir en ganske hverdagslig opplevelse med ett nokså foruroligende. Skagens intensjon er at dette skal være et spark til det norske beskyttelsesinstinktet. Han skriver at ”Vår medfølelse med resten av verden og vår støtte til frihet, fred og demokrati kjenner nærmest ingen grenser, bortsett fra vårt lands egne. Vi har det bra fordi vi tviholder på det vi har. Men det er en usynlig tviholding. Vi vil ikke vite av alle mekanismene som holder rikdommen, velstanden, og freden innenfor våre grenser. Vi har ikke atombomber selv, og ville aldri blitt sett døde med dem (sic). Men skitt au – vi har da NATO…»

Intensjonene bak prosjektet er kanskje litt voldsomme, men jeg oppfatter det likevel som et interessant prosjekt. Når jeg ser meg selv på skjermen, og når mitt ansikt plutselig blir skjult av en rød eller blå sirkel, assosierer jeg til overvåkning og kontroll, men dessuten også til den amerikanske konseptkunstneren John Baldessari og hans serier der folks ansikter blir skjult på tilsvarende vis, selv om prosjektene ellers er ganske forskjellige. Som mange av de andre prosjektene på utstillingen har Alt står bra til med nordmennene klare referanser til både konseptkunst og til politisk og samfunnsmessig engasjert kunst i den nære kunsthistorien.

Humor og samfunnskritikk
Prosjekter som kombinerer humor og samfunnskritikk er for eksempel Guerilla Girls antiterrorplakat inspirert av Bush og Alexandra Mirs Pink Tank. Trondheimsversjonen av Pink Tank er et banner på kafeens hagegjerde mot en sterkt trafikkert gate, men på hagesiden slik at omgivelsene er svært så fredelige. Tanksen står permanent i Bermondsey, London, og dermed ligger det også en tvetydighet i om banneret er en dokumentasjon av en original, eller om det er et verk i seg selv – eller om dette overhodet er et relevant spørsmål… Pink Tank problematiserer slik også begrepsparet original – reproduksjon. Men det er et mangetydig prosjekt, og selv om det fremstår tiltalende nok ved første blikk, med lekre rosafarger, smilende damer og blå himmel, trenger det seg på et ubehag etter hvert som vi ser nærmere på det. På banneret ser vi en tanks i rosa «kamuflasjefarger», kvinnelige militære (?) i grønne bukser og rosa t-skjorter, ett barn i militærantrekk og ett barn i supermanndrakt. Spørsmålene reiser seg omkring selve militærinstitusjonen, om kvinners deltagelse i krig, feminisme, barnesoldater og superhelter – og hvem er det egentlig som redder verden? «Supermann» reiser i tillegg den ene hånden i noe som minner om en hitlerhilsen, noe som også er med på å gjøre dette prosjektet ubehagelig. Som om dette ikke er nok, har vi også en dame i rosa bikini sittende på kanonløpet, som dermed gir assosiasjoner til både fallossymbolikk og (bil)reklamer fra femtitallet.

Et annet interessant prosjekt er Josh Ons They Rule, her i form av et banner som presenterer maktstrukturer i USA, representert ved store selskaper og mektige enkeltpersoner (som f.eks. Bill Gates), og forbindelsene mellom disse. Som publikum oppfordres man til å gå inn på theyrule.net, spille spillet og skaffe seg ytterligere rede på forholdene. Prosjektet har en referanse til den spanske konseptkunstneren Muntadas’ klassiske nettprosjekt The File Room som ble startet i 1994, og som handler om sensur i ulike medier gjennom tidene. Muntadas’ prosjekt inviterer publikum til å bidra med sensurerte verk de kjenner til, det kan til forveksling ligne på et leksikon/arkiv, men det er det ikke – det er kunst. Og i likhet med mange andre konseptuelle arbeider er det samfunnsengasjert og kritisk, det får oss til å tenke over en rekke aktuelle spørsmål om sensur og overvåkning, politikk og ideologi. Ellers vil jeg nevne installasjonen Police-State av Jonah Brucker-Cohen, et prosjekt der FBIs anti-terror programvare skal styre små politibiler. Nå virket ikke dette akkurat da jeg var der, noe som kanskje også viser til slike prosjekters sårbarhet, men selve konseptet er likevel interessant.


Hackeretikk
Atelier van Lieshout har produsert en plakat man kan ta med seg, med tydelige og instruktive tegninger for å lage en stengun; et slags Do-it-yourself eller Hands-on-imperative a la hackeretikk – men også med klare assosiasjoner til motstandsbevegelser under 2. verdenskrig, der man nettopp laget slike maskingeværer illegalt. Et annet Do-it-yourself-prosjekt er Gregory Greens Nuclear Device #1 – en atombombe komplett med oppskrift, heldigvis uten kjernefysisk ladning! Arjan Groots flaggprosjekt legger man kanskje ikke merke til ved første øyekast, det ser bare ut som flagg som henger fra veggen utenfor kunstforeningen, men etter hvert ser man at noe ikke stemmer helt – norske flagg er blandet opp med andre farger og elementer fra andre flagg, og dermed problematiseres flaggenes betydning for en nasjons identitet. Utenfor Kunstforeningen vises Minerva Cuevas NATO birdboard, et billboard som setter spørsmålstegn ved NATOs holdning til bruk av atomvåpen. Vi ser NATO-stjernen, og på en «kvist» som løper ut fra stjernen sitter et fugleskjelett. NATO birdboard står for en svært direkte uttrykt mening om NATO, men er samtidig forunderlig poetisk. Det er i stort format, men kan bringe tankene hen på Per Kleivas silketrykk Amerikanske sommerfuglar fra 1971. Kleiva koblet kamphelikoptere med sommerfuglvinger, og ville dermed si noe rimelig direkte om Vietnamkrigen og kanskje også om medienes behandling av denne krigen. NATO birdboard og Pink Tank er kanskje de verkene jeg kommer til å huske best fra denne utstillingen. Men selv om ikke alle arbeidene er like interessante, er Detox verd å få med seg.

Detox egen hjemmeside>>

Diskussion