Dansens Hus – rom for debatt?

Dansens Hus har åpnet på Vulkan i et bygg som tidligere var en industrihall for brobygging. Det kan forhåpentligvis stå som et symbol husets funksjon innenfor et dansefelt preget av mange estetiske retninger og kunstsyn.

Åpningsforestillingen Kom Vulkan, bærer preg av bredden, men også spriket i norsk dans. Både forestillingen og kritikkene som er kommet i etterkant, vitner om den store utfordringen dansefeltet har og som blant annet Dansens Hus er satt til å forvalte i Norge. Det dreier seg om ulike faglige ståsteder og hvilke kunstnere det til enhver tid satses på.

Fra midten av 1980 tallet er det først og fremst BIT-teatergarasjen i Bergen og Black Box Teater i Oslo som har fungert som programmerende scener for norsk og internasjonal dans i skjæringspunktet mellom modernisme og postmodernisme. Disse scenene har vært svært viktige for å utvikle en sterk samtidsdans scene i Norge. Sven Åge Birkeland ved BIT har i tillegg satt norsk dans i et internasjonalt perspektiv gjennom å promotere flere norske koreografer utenlands, samt ved en svært interessant programmering av internasjonal dans i Bergen. Samtidig er det en rekke dansekunstnere som ikke har fått plass innenfor Birkelands og BIT sitt estetiske univers. Det kan vel sies at det blant annet er disse kreftene som har kjempet for en egen scene for dans i Oslo. Det er nok et par broer som må bygges, og kanskje også rives i og med opprettelsen av Dansens Hus. Huset ønskes velkommen som et sted for debatt i møte med allerede etablerte scener.

Synliggjøring

Ina Christel Johannessens 37,7, fra åpningsforestillingen «Kom Vulkan» på Dansens Hus. Foto: Dansnes Hus.

Dansens Hus er blitt et funksjonelt hus som rent arkitektonisk og teknisk vil kunne fungere godt som samlingssted for et fagfelt og som offentlig visningsarena. Huset åpnet med en ambisiøs helg med ikke mindre enn tre nyproduserte verk av norske koreografer, samt en internasjonal konferanse om samtidsdansens forhold til sentrum og periferi. Til tross for dårlige kritikker av forestillingene, synliggjorde åpningshelgen samtidsdansen i norsk offentlighet. Aldri har dans som kunstform fått en slik bred pressedekning i Norge. At undertegnede ble spurt om å skrive om Dansens hus på Kunstkritikk.no, forteller at et eget hus og store offentlige subsidier fører til at samtidsdans ikke kan unngås i offentlige fora. Dansens løsrivelse fra teateret, som et eget hus representerer, er også interessant. På BIT og Black Box Teater har dansen hele tiden stått i forhold til teater og performance.

Dansens hus er resultatet av 20 års iherdig arbeid og lobbyvirksomhet, og det er Danseinformasjon (tidligere Senter for Dansekunst) som har påtatt seg morsrollen. Som Randi Urdal, leder for Danseinformasjon sa i sin tale på åpningen, så er norsk dans et kunstfelt som først og fremst har vært drevet frem av kvinner. Hun glemte dog å trekke frem nettopp Sven Åge Birkelands store engasjement for dans gjennom mange år – en hane i hønsegården? Den kvinnelige overvekten i dansemiljøet er nok noe av forklaringen på hvorfor dans har hatt så lav status i kulturen og vært lite synlig. Men som Urdal påpekte, i det øyeblikk man utpekte en forsørgende far til barnet, nemlig staten, så ble det mer fart i sakene. Samtidig er en slik far krevende. Han gir ikke full frihet til ungen, men forventer at Dansens hus skal levere danskunst ikke bare til hovedstadsområdet men til hele landet. I tillegg skal ungen reflektere bredden i norsk dans, noe som byr på store utfordringer for en programmerende scene som setter seg som mål å være en spydspiss i utviklingen av dans som kunstform. Sammenlignet med billedkunstfeltet skal Dansens Hus med 30 millioner og to scener, fylle rollen til hele Nasjonalmuseet, inklusive landsdekkende formidling. Det kaller jeg en far med store ambisjoner på ungens vegne!

Det skal heller ikke stikkes under en stol at den lange veien mot legitimering og synliggjøring av dans som autonom kunstform, har ført til at det er mange som forventer å bli tilfredstilt. Det er en nærmest umulig oppgave kunstnerisk leder Karene Lyngholm skal imøtekomme og dette utgangspunktet kan også bli husets problem. Alt fra Flamencodansere, jazzdansere, moderne dansere, hip hop dansere og mer eksperimenterende kunstnere som utfordrer alle disse formene, forventer at de får sin rettmessige plass på de nye scenene. Hvordan dette skal kombineres med en klar profil er ikke opplagt. Det er unektelig noen som vil bli skuffet. Den eneste danseformen som ikke forventer synlighet på det nye dansens hus, er ballett. Nasjonalballetten får sitt eget hus i Bjørvika om ikke alt for lenge. Fordelen for Black Box Teater og BIT, som inntil nå har ivaretatt eksponeringen av samtidsdans i Norge med relativt små midler, er at de gjennom etableringen av Dansens Hus står friere til å programmere enda mer selektivt. Det nasjonale ansvaret som Dansens Hus har fått, gir de andre scenene større frihet.

Jo Strømgren og Cedar Lake Contemporary Ballets Sunday, Again, fra åpningsforestillingen «Kom Vulkan» på Dansens Hus. Foto: Dansnes Hus.

Utgangspunktet, som jeg her har forsøkt å tegne konturene av, sier noe om at Dansens hus må forvente kritikk og debatt. Det nye huset øker kravene til profesjonalitet og kunstnerisk kvalitet og legger samtidig press på å skape produksjoner av større format. Spørsmålet er hvordan koreografer, dansere, utdanningsinstitusjoner og ikke minst Norsk Kulturråd imøtegår dette. Når Dansens Hus nå har fått store midler til å programmere dans, er det viktig at det ikke utvikler seg en monopol. Kulturdepartementet må samtidig passe på at nettverk for scenekunst (BIT, Black Box og Avantgarden i Trondheim) og Nordnorsk landsdelsscenen for dans også får midler til å fortsette sin programmering. Bare på den måten kan samtidsdansen i Norge utvikle seg gjennom mangfold og flere kunstneriske syn. Opprettelsen av Dansens Hus synliggjør ikke bare dansekunstens fantastiske utrykksmuligheter, men også de utfordringer som ligger i det norske miljøet. Undertegnede ønsker en større transparens velkommen.

Åpningshelgen

Uavhengig av at Kom Vulkan var en dårlig tittel på en åpningsforestilling, at tre forestillinger var for langt og at forestillingene sprikte i mange retninger med hensyn til uttrykksform og kunstforståelse, så var åpningskvelden en positiv opplevelse. Det var en god stemning og kunstnerisk leder Karene Lyngholm imponerte både i sin åpningstale til huset og til seminaret som ble avviklet de to påfølgende dagene. Invitasjonslisten til åpningskvelden vitner om kloke valg. Representanter fra kongehus og stat, Oslo kommune og kulturoffentligheten var til stede, men også en bred deltagelse fra dansemiljøet selv. Kunstnere fra ulike generasjoner og tradisjoner var inkludert. Dette signaliserer en åpenhet og et ønske om å imøtekomme debattene som et slikt hus vil bli konfrontert med.

Katrine Bølstads Dark Night of the Soul, fra åpningsforestillingen «Kom Vulkan» på Dansens Hus. Foto: Dansnes Hus.

De tre forestillingene som ble vist var nok ment å illustrere bredden. De representerer spennet mellom det internasjonale og det nasjonale (amerikanske dansere i Jo Strømgrens koreografi og norske dansere i Ina Christel Johannessens). Videre dans som estetisk underholdning (Strømgren), koblingen mellom kunst og street-kultur (Bølstad) og en mer postmoderne fragmentering (Johannessen). Det kan stilles spørsmålstegn ved kurateringen som bærer preg av å ville tilfredstille ulike smaksløker og miljøer i stedet for å ta koreografisk standpunkt. Den konseptuelle dansen, som har vært svært toneangivende i Europa de siste 10 – 15 årene, og som særlig BIT har vært en viktig eksponent for, glimret f.eks. med sitt fravær. Det er heller ikke opplagt hvilken norsk koreograf som ville være i stand til å fylle en festaften som denne på egenhånd. Åpningsforestillingen synliggjorde at oppturen norsk dans har opplevd siden begynnelsen av 1990-tallet nå definitivt ser ut til å være over.

For å kunne bidra til å videreutvikle samtidsdansen, må Dansens Hus være åpent for meningsutvekslinger. Det betyr blant annet å være i dialog med de andre programmerende scenene for dans i Norge, og ikke minst samarbeide om nasjonal distribusjon. Dansens Hus må også være villig til å diskutere dansens relevans i samtiden og sette norsk dansehistorie på agendaen. Et historisk tilbakeblikk vil være med på å gi norsk dansekunst identitet og legitimitet, samt gi en nødvendig opplæring til et norsk publikum som i stor grad mangler referanser for å forstå samtidsdans og koreografi. Heller enn å diskutere forholdet mellom sentrum og periferi, som var temaet for åpningshelgens store seminar, ville det vært mer relevant å spørre om hva dansekunstnere vil formidle til sitt publikum? Hva mener vi med kvalitativ koreografi, og hvorfor skal publikum lokkes til å se dans? Å finne veien videre når det nå er to nye store scener som skal fylles med publikum, er en utfordring ikke bare for Dansens Hus men for hele dansemiljøet. Huset er verdt et besøk og det blir sikkert mye å diskutere der i tiden som kommer.

Diskussion